Nådeløse menn (1992)
'We ain't bad men no more.'
Wyoming USA, 1880: I den lille byen Big Whiskey opplever en prostituert i det lokale bordellet å bli lemlestet av en misfornøyd kunde og hans drikkefeller. Da byens ærekjære sheriff Little Bill (Hackman) velger å praktisere sin særegne form for lynjustis ved å idømme overleggerne bøter som skal betales direkte til bordelleieren (for tapt fortjenste i en investering!), er helvetet i gang. De indignerte prostituerte samles for å legge sammen til en høyst illegal pott med prispenger. De skyldige skal tas av dage for at pengene skal kunne løses ut.
En ambisiøs og aspirerende hodejeger, Scofield Kid, kontakter den pensjonerte leiemorderen Bill Munny (Eastwood) for hjelp til å innhente det han mener vil bli lett-tjente penger. Den nåmer ikke-voldelige Munny viser i utgangspunktet liten interesse for oppdraget, men velger på grunn av økonomiske problemer ved sitt nye livsgrunnlag (en svinefarm) å følge med. Først sørger han dog for å innhente sin gamle makker Ned Logan (Freeman) for back-up. Til tross for falmende ferdigheter med ildspyttende jernvare og tydelige generasjonskonflikter mellom de gamle og erfarne Bill og Ned på en side og den unge utålmodige Kid på den andre, klarer de på sitt hanglende vis å gjennomføre oppdraget. Først får de dog på kroppen oppleve Little Bills sterkt manglende sans for hodejegeres opptreden innenfor Big Whiskeys grenser. Når Little Bill i tillegg klarer å slukke Neds livsflamme begynner dramaet å lades personlig for Bill, og han beslutter at et utvalg av selvgode lovhåndhevere skal plasseres seks fot under.
Men først skal han tømme en flaske sprit...
Eastwood skrapet med "Unforgiven" nærmere en filmatisk innertier enn han har gjort i sin samlede karriere før 1992. Han sanket en velfortjent runde Oscars for blant annet beste regi (full liste over Unforgivens priser er angitt i en undermeny) og for første gang en nominasjon for "beste mannlige hovedrolle". Det kanskje mest imponerende er at han gjennom karakter- og dramaoppbygningen i denne filmen tok et kraftig oppgjør med verdier og menneskesyn i sine og andres tidligere (samtlige av John Waynes) filmer i genren.
Karakterene er bygget tredimensjonalt, og gir rom for at titteren skal kunne tildele dem en adekvat dose antipati eller empati - alt ettersom hva en finner relevant i en setting der det er vanskelig å holde høy moral. I Eastwoods Ville Vesten-portettering anno 1992 er nemlig livsoppholdet en kamp, og selv leiemorder-yrket, som tidligere er blitt fremstilt som hardbarka men likevel relativt bekymringsløst, blir en evig kamp mot et eget selvdestruktivt psyke. Et drap har konsekvenser - hodejegeren blir med andre ord menneske, akkurat som de stakkars individene han tildeler de dødelige dosene med bly. Vi må dog bemerke at Eastwood ikke helt klarer å holde denne linja konsekvent, da det under filmens klimaks slukkes et ti-talls mennskeliv uten at dette nevneverdig berører seerens emosjonelle klangbunn. Men hei, jeg skal ikke forsøke å drepe nerven i det angitte dramaet heller.
For å opprette et identifiserbart følelsesregister mellom seer og karakter velger Eastwood effektivt en scenedvelende regi der skuespillerene tildeles rikelig med tid til å presentere og utdype sine respektive karakterer. Eastwoods tolkning av Bill Munny står for eksempel frem som den rake motsetning til tidligere rollevalg (må vi nevne Dirty Harry?). De kvikke og situasjonsironiserende replikkene er totalt fraværende. I stedet får vi en fåmælt og jordnær karakter hvis daglige virke er tuftet på stell av gård og griser. Det er i denne anledningen at Eastwood skaper et nytt register rundt sitt skuespill og kanskje nettopp dermed avføder en rekke klassiske scener rundt sin person. Vi kan nevne scenen der Scofield Kid endelig får oppsøke sitt gamle draps-forbilde, bare for å finne en avdanket og avmålt mann på alle fire i grisebingen. Videre scenen der Munny innser realitetene rundt sin aldrende person og egenskaper når han forsøker å skyte ned en blikkboks på fem meters hold med en Colt. Eastwood snur situasjonen til mild komedie når han lar Munny innse at den eneste løsningen i overskuelig framtid blir å bruke hagle. Til slutt frarøver han Munny all verdighet ved å la ham plundre som faan med å bestige hesten når tiden er kommet for å forlate gård og grunn for det premissgivende mord-oppdraget.
Eastwood skal også ha skryt for å fylt det sentrale karakterregisteret med stødige personligheter. Hackmans Little Bill gis rom til å utdype sitt syn på "fredsbevarende" virksomhet og motivasjon for ekstreme voldshandlinger. Little Bill blir med sin iboende hensynsløshet likevel stående igjen som den kanskje mest todimensjonale karakteren i dette dramaet, selv om Eastwood gir ham et visst spillerom for å presentere mer joviale sider i forhold til de som følger ham blindt.
Den nær alltid glimrende Freeman gis på sin side kvantitativt lite tid til å utdype sin karakter, men klarer likevel via eksellent subtil skuespillerkunst å ikle Ned kvaliteter som integritet og lojalitet. I filmens tematiske nøkkelscene, som jeg skal komme tilbake til, blir det likevel Neds utslitte psyke som hindrer ham i å utføre mordoppdraget han er satt til. Dette gjøres ekstra plausibelt da han i likhet med Bill Munny på sine senere år har valgt å føre et familieliv, hvilket utløser en mer menneskevennlig moral enn han har hatt selvinnsikt til å oppdage i forkant.
Den nesten gjesteopptredende Richard Harris kan ikke på noen måte si å ha en bærende rolle i Eastwoods drama, men det hindrer ham ikke i å gi en strålende presentasjon av en storskrytende revolvermann som har falt for og lever i troen på sin egen myte. English Bob fungerer primært som en sementering av Little Bills personlighet. Gjennom Little Bills radbrekking av English Bobs fysikk og myte tegner voldsutøveren et bilde av seg selv som en person med despotiske tendenser. I Little Bills hode er det greit å bruke vold, dersom det forhindrer andre i å bruke samme virkemidler.
Vi må til slutt understreke at Eastwoods opprinnelige intensjon med denne filmen nettopp var å lage et anti-voldelig epos, som skulle tegne et bilde av hvordan voldsspiraler oppstår, hvordan det berører de involverte og ikke minst håpløsheten i disse mønstrene. Jeg tror flere enn undertegnede skal ha fått dette bildet fremstilt i svært klare linjer etter et møte med "Unforgiven" - men dersom det skulle være problemer vil jeg med dette henvise til filmens nøkkelscene der Bill, Ned og Kid ligger på en fjellhylle og skyter ned mot sine "bytter". Eastwoods dveling ved denne situasjonen fremelsker en absurd situasjon i det et av ofrene blir liggende hjelpeløs og forblø mens skuddløserene i stadig tyngre grad innhentes av dårlig samvittighet. Eastwood lader situasjonen med ro fremfor hysteri og oppnår dermed å seigpine tilskuerens følelsesregister i takt med den døendes.
Dersom bonusmaterialet på denne DVDen hadde stått i forhold til filmens tyngde, hadde vi hatt en klar sjuer på handa. Jeg savner spesielt intervjuer eller andre innslag som kunne belyse Eastwoods tanker under produksjonen av filmen, da dette tross alt ved siden av "Bird" (1988) og "White Hunter, Black Heart" (1990) er hans modigste film noensinne. Vi får en meny bestående av en kort filmografi av Eastwood, Freeman, Hackman og Harris, i tillegg til en skuffende liten faktaboks rundt innspillingen av filmen. Verken en liste over mottatte priser eller anbefalinger av filmer med Eastwood i hovedrollen har mye å by på for en gjennomsnittlig filminteressert. Såvel bilde (4:3 og Widescreen) som lyd kan beskrives som helt greit, hvilket baseres på det faktum at det ikke er det estetiske bildet eller utsøkt surround Eastwood har søkt å fange i utgangspunktet. Enhver som har en viss kjennskap til og forståelse av Eastwoods filmografi vil uansett kunne registrere hvilken genistrek han begikk da han slapp denne filmen løs på sitt spaghettielskende publikum.