Don't Say A Word (2001)
Ett ord: Ordinær
Datteren til psykologen Nathan Conrad (Michael Douglas) kidnappes, hvorpå han oppringes av de skyldige som kommer med et tilnærmet umulig krav: En sinnsforvirret jente (Brittany Murphy) skjuler et tall dypt inne i sinnet sitt; et tall kidnapperne er ute etter. Conrad får en uhørt tidsfrist til å få tallet ut av henne, uten at han får vite hva slags tall det er snakk om. Selv om han vet at det er håpløst å sette seg såpass inn i en pasient på bare noen timer, har han intet annet valg. Jo lenger vi kommer inn i hodet på jenta, jo lenger vikles vi inn i historien bak, og en interessant vri avdekkes. Hemmelighetene om nummerets opphav vil også bli åpenbart.
Det kan kanskje virke merkelig å omtale denne filmen som ordinær, ettersom det er ytterst få andre thrillere som kretser rundt det å få informasjon ut av en psykiatrisk pasient. Helhetlig følger likevel Don't Say A Word samme oppskrift som mange andre, og alt vi får se her, har vi sett ti-femten ganger før. Det hjelper liksom ikke at det vi ser jo er bra, når det er såpass lite nyskapende som her. Utover den lite fantasifulle handlingen, er det dog lite å klage på på denne robuste produksjonen.
Å skape spenning i det å utforske en åndssvak person, er ikke en lett oppgave. Her lykkes man da også bare delvis. Samspillet mellom Michael Douglas og Brittany Murphy kan være så bra det bare vil, fullstendig fengslende blir det likevel ikke. Vendepunktene i utviklingen kommer dessuten litt brått, og uten de nødvendige overgangene kan det av og til virke lite troverdig.
Michael Douglas spiller stødig som psykolog, og har da også en rolle han har spilt i en eller annen form mangfoldige ganger før. Brittany Murphy imponerer som den sinnsforvirrede Elisabeth, og blir bedre og bedre etter hvert. Ellers bør virkelig Skye McCole Bartusiak trekkes fram i lyset, for måten hun portretterer Conrads datter Jessie på er intet annet enn spektakulær. Denne skuespillerprestasjonen rager høyt i barneskuespillernes historie. Her har vi et stort håp for framtiden. I øvrige biroller finner vi Famke Janssen som Conrads kone og Jennifer Esposito som detektiv. Disse, og også skurkene i filmen, gjør en god jobb, og således er det ingenting å utsette på den imponerende skuespillerstaben som ble hyret inn til denne filmen.
Don't Say A Word skal også ha honnør for at den er pen å se på, der den presenteres i 16:9-optimalisert bredskjerm 2.35:1. Bildene, kamerabevegelsene og sceneovergangene er alle godt gjennomførte, og det er tydelig at man har lagt ned mye arbeid i nettopp dette. Fargebruken er også vel gjennomtenkt, og hjelper til å gi filmen den uhyggelige og halvveis dystre følelsen den trenger. Her gjør også lyden sitt. Musikken av Mark Isham fungerer godt, og det tredimensjonale lydbildet (Dolby Digital 5.1, selvsagt) gir oss en følelse av tilstedeværelse i de få actionfylte scenene. Bakkanalene gjør også jobben ellers i filmen, men er da lite fremtredende.
Hva ekstramaterialet angår, imponerer denne utgivelsen stort. Her får vi bevis for at veldig mange filmer utgis på to plater totalt bortkastet. Don't Say A Word får her pakket inn mer ekstramateriale på samme plate som filmen, enn hva mange andre har på en egen plate.
Her har vi nemlig nok å ta fatt i. Deriblant en "screen test" med Brittany Murphy, hvor hun viser hva hun er god for. Vi får også muligheten til å sammenligne storyboard med den ferdige filmen i til sammen 10 minutter. Et 7 minutter langt intervju med to av produsentene om deres jobb ligger også ved, og dette er ganske interessant da veldig mange ikke helt vet hva en produsent gjør. Med mindre de har sett Wag the Dog, selvfølgelig :-)
Videre har man korte dokumentarer fra sentrale opptakssteder, og vi får muligheten til å se en utvalgt scene fra en drøss med vinkler. Ellers tar produksjonsdesigneren oss med på en 5 minutter lang tur gjennom settene til Conrad-residensen, t-banestasjonen og en gravlund. Her ser vi virkelig hvor mye arbeid som ligger bak elementer i film som mange ikke engang legger merke til. Ikke rart filmer blir dyre.
Ellers liker regissør Gary Fleder å profilere seg gjennom et par intervjuer hvor han babler i et sett om ting vi strengt tatt ikke er så interesserte i. Like kjedelige er de tre slettede scenene som passerer drøye minuttet hver. Det er like greit at de ble fjernet, egentlig. Så har man selvfølgelig også fått plass til biografiene til de mest sentrale skuespillerne, og sist, men ikke minst, kommentarspor. Her har man det klassiske sporet med regissøren (som også her prater mest om ting som kanskje mest av alt interesserer ham selv), men DVD-produsentene har her i tillegg gjort en liten genistrek. I utvalgte enkeltscener kan man nemlig slå på kommentarer fra skuespillerne, og får således fram ting fra deres side. Bra initiativ med interessant utfall.
Don't Say A Word er en klassisk thriller uten noe nytt å by på. Likevel er det solide saker som presenteres, med vel utført arbeid fra alle kanter i produksjonen. Med en solid dose bonusmateriale ender filmen på en femmer.