Keanu Reeves spiller Tom Ludlow i denne politifilmen regissert av manusforfatteren til Training Day. Og det merkes. For Street Kings benytter med stort hell mye av den samme effektive fortellergleden som vi så i Training Day.
Reeves’ rollefigur er en politimann i sedelighetsavdelingen i LAPD. Dette er en spesialenhet som ofte bruker uortodokse metoder for å nå sine mål. Etikk er, som seg hør og bør, ikke nødvendigvis en sentral rettesnor for denne enheten.
En hel del forviklinger må snøres opp når ekspartneren til Ludlow plutselig blir drept i en spritsjappe mens Ludlow er til stede. Ludlows rykte henger allerede i en tynn tråd. Han er offer for interngranskning av selveste Hugh Laurie, men sjefen, kaptein Wander (Forest Whitaker), klarer hele tiden å beskytte sin beste mann.
Det kan fort gå fryktelig galt når man skal begi seg ut på nok en politifilm blant mange i mengden. Street Kings havner heldigvis blant mer minneverdige politifilmer, mest av alt fordi den er meget underholdende, men samtidig har filmen en akkurat passe intrikat handling som gjør at det lønner seg å følge med. Det skader heller ikke at vi får oppleve gode skuespillere i de viktigste rollene.
Keanu Reeves gjør seg så absolutt ikke bort i denne filmen. Vår helt er akkurat så tøff som han må være. Blant annet kommer han med noen riktig så veltreffende gloser i begynnelsen av filmen. Allerede der har han fanget meg. Oscarvinneren Forest Whitaker som kaptein Wander fungerer også tilstrekkelig, særlig i tospann med Reeves. Kjemien dem i mellom er ekte. Vi ser enkelt og greit at de trives i hverandres selskap.
I motsetning til lignende filmer som forsøker å virke realistiske velger denne å benytte seg av sterke og klare farger fremfor å skildre virkeligheten som kornete. Samtidig benyttes det nærbilder som inviterer også nært inn på karakterene, og da særlig Tom Ludlow. Dette er effektivt, og det fungerer som bare det.
Korrupsjon og lugubre virkemidler blant Los Angeles-politiet er i fokus i David Ayers film, og på grunn av et relativt smart plot klarer filmen å markere seg. I kombinasjon med et yndig driv blir dette en enkel oppskrift på en vellykket kveld foran TV-skjermen.
Teknisk Utgivelsen er prikkfri når det kommer til de tekniske elementene. Bildet i 16:9 letterbox (2.40:1) innehar ikke et eneste feilskjær. Fargene er glimrende, og de sylskarpe bildene gleder et gammelt filmhjerte. Lyden i Dolby Digital 5.1 er akkurat like bra som bildet.
SF Norge har ikke spart på ekstramaterialet til denne utgivelsen, men kvalitetsmessig er det ikke veldig imponerende. Best ut kommer kommentarsporet med regissøren. Dette er meget informativt. Kanskje ikke så veldig underholdende, men man lærer mye om hva som ligger bak hele prosessen med å lage film.
Utover dette er det en rekke slettede scener, samt kanskje like mange alternative scener. Ikke veldig spennende i grunn, og det er heller ikke resten av ekstramaterialet. En rekke små snutter står på menyen, men ingen av dem har noen større funksjon enn å virke pirrende for dem som ikke allerede har sett filmen. For oss som derimot har sett filmen blir dette svært lite spennende.
Hans Petter Moland får vist samtlige av sine filmer, inkludert nykommeren En ganske snill mann, når han er Kosmoramas æresgjest. Frem til og med tirsdag 16. mars er det film som gjelder i Trondheim.
Utgivelsen: 
