Batman (1989)

Gotisk klassiker

Tim Burtons Batman er en absurd, overdrevet og rasende god film. Filmen er også helt, helt annerledes enn Christopher Nolans nye filmer, så det er faktisk fullt mulig å like begge versjonene.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

26.01.09

Fotogalleri

Tim Burton er en av de mest visjonære nålevende regissørene. Han har en utpreget sans for estetikk, han elsker eventyr og myter, han har en usedvanlig mørk og forvridd sans for humor og ikke minst har han alltid hatt en streng personlig stil. Med Batman fikk han sjansen til å slippe seg løs for hundrevis av millioner, bare littegrann holdt i tømme av at han skulle fortelle historien om en etablert og populær karakter. Men det fine med karakteren Batman og de faste bifigurene, er at de er så solide og grunnfestede at de tåler myriader av tolkninger. Fra den dystre Batman på 40-tallet, til den campe tøyse-TV-serien på 60-tallet, tilbake til mørke og vanvidd på 70- og 80-tallet, Batman overlever alt unntatt dårlig kvalitet. I tråd med 80-tallets tegnereier ble filmen laget først og fremst for et voksent publikum, men estetisk er filmen plassert i et kronologisk ingenmannsland. Snart ser det ut som 30-tall, snart ser det kontemporært ut, biler fra 70-tallet seiler forbi gamle katedraler og besyktes av futuristiske jetfly. Burton blander eventyr, postmodernisme og realsime, og som den filmatiske mesterkokken han er, smaker det så utrolig mye bedre enn det høres ut.

Filmen har svakheter, de fleste av dem tydelige alt i 1989. Michael Keaton var og er en flott karakterskuespiller, men han er for pinglete og liten til å være den truende tittelkarakteren. Michael Cough er en alt for gammel og avfeldig Alfred, Pat Hingle mangler autoritet som Gordon og effekter som så kunstige ut for 20 år siden, ser håpløse ut nå.

Det er likevel så mye bra ved filmen at svakhetene blir ubetydelige. Jack Nicholsons versjon av Joker er en paradeoppvisning som stjeler nesten hele filmen, den tette, harde historien og den økonomiske og treffsikre dialogen og ikke minst Anton Furts mørke, stormannsgale, gotiske mareritt av en storby.

Det blir spennende å se hvordan Burtons tidløse klassiker står seg mot de siste, høyteknologiske Batman-filmene om ti år. Hi-tech har en tendens til å elde filmer veldig fort, mens Batman fremstår som en tilsynelatende low-tech-film.

Bildet
Det er absolutt og definitivt et bra bilde. Feilfritt er det ikke, men til å være en så gammel film er resultatet slående klart med ypperlige sort-toner og kontraster. Dette kunne man imidlertid også si om den flotte remastringen for DVD fra 2005. Blu-rayen er bedre, men ikke veldig mye bedre.

Lyden
Mye det samme her. Lyden er detaljrik og hard, omsorgsfullt mikset med flittig bruk av bakhøyttalere og sub. Men ikke mirakuløst mye bedre enn den siste DVD-versjonen.

Bonus
Jeg kommer ikke fra det, ekstrastoffet er hentet fra den doble DVD-versjonen. Når det er sagt, er det omfangsrikt og fremragende, med alt du kan tenkes å ville vite om filmen og ikke minst en flott 45-minutters film om Batman som tegneserie. På toppen troner et muntert og givende kommentarspor med Tim Burton.

Som konklusjon, hvis du har den siste DVD-dobbeldisken er det ikke fryktelig mye å hente på å oppgradere formatet. Har du de gamle DVDene, hiv dem med det samme og kjøp i vei.