Utgivelsen: 
Bobby (2006)
Et prakteksemplar på filmatiske feilvurderinger
Dette må være en av de mest imponerende feilslåtte filmene jeg har sett på veldig lenge. Denne filmen er rett og slett så fullspekket av dårlig arbeid, feilvurderinger og elendige valg at det er til å skamme seg over. Så å si alt ved denne filmen er mislykket eller gjort bedre før. Emilio Estevez har rett og slett skrevet et elendig manus og gjort en grusom regijobb her.
”Bobby” handler om senator og presidentkandidat Robert F. Kennedy (Bobby) og likvideringen av denne på Ambassador Hotell i Los Angeles. I stedet for å lage en film med Kennedy i hovedrollen har derimot Estevez valgt å skildre ham utenfra. Filmen fortelles gjennom en rekke enkeltmennesker og parrelasjoner som var tilstede på hotellet under mordet, og disses forhold og forhåpninger til Bobby. Alt i alt handler filmen om enkeltskjebner i Amerika på 1960-tallet, og filmen tar her opp elementer som Vietnam-krigen, rasespørsmål og narkotika.
Det er veldig vanskelig å gi en kort oppsummering av denne filmen for den har rett og slett en veldig svak handling. Den forsøker å snøre sammen haugevis av enkeltskjebner til den ene store hendelsen, nemlig drapet på Kennedy, men klarer dessverre ikke å gjøre dette på en veldig imponerende måte. Etter en halvtime sitter man fortsatt og lurer på når filmen virkelig skal begynne, for så langt har det kun vært trivielle scener uten noe konkret mål eller retning. Etter en time så lurer man på det samme, men nå begynner man å innse at det kanskje ikke er noen enkeltstående handling i filmen. Man skjønner at de forskjellige karakterene skal snøres sammen mot slutten, og når det så skjer så kommer det verken som en overraskelse eller fremstår særlig intelligent eller godt fortalt. Alle skjebnene fremstår rett og slett uinteressant og uviktige. Estevez klarer å skildre hver person såpass godt at man husker hva som har skjedd med hver, men allikevel blir det så mange at man ikke setter seg spesielt inn i noen av dem, og dermed fremstår de likegyldige. Estevez har her mye å lære av Paul Haggis og hans mesterlige ”Crash” fra 2004.
Estevez forsøker å fange inn 60-tallets USA, men dette lager ikke i seg selv en god film. Hva har narkotikatemaet for filmen å si? Hva har den alkoholiserte divaen å si for historien? Dette er kun overflødige historier uten relevans. Det virker som om man har satt opp forskjellige moralprekener som man vil inkludere i filmen, og så har laget små historier for å kunne moralisere. Estevez har rett og slett laget en film om moral, ikke en historie i seg selv. Kennedy blir her også brukt for å preke moral, for mordet på ham har ikke noe annet formål enn å samle de forskjellige personene og delene i filmen til et klimaks. Dette klimakset er dessverre utrolig dårlig og forutsigbart. Dette kommer ikke bare av at man naturlig nok vet at Kennedy vil bli skutt, men også fordi alt i filmen peker mot dette flere minutter i forvegen. Her har for så vidt musikken en stor del av skylden.
Musikken er rett og slett begredelig. Ikke det at den halvprogressive ambientmusikken er dårlig, men den forstyrrer og forviller tilskueren. Den har så å si konstant en oppbyggende effekt, men det kommer aldri noe klimaks i billedsiden. Når man så benytter seg av Simon & Garfunkel sin ”Sound of Silence” så er det så klisjé at det virker mot sitt mål. I stedet for å ta til tårene ser jeg oppgitt i taket og tenker: herregud, kan man lage en film som benytter seg av så mange utslitte vendinger og fraser og fortsatt ikke være i nærheten av kvalitet?
Det eneste som imponerer meg ved denne filmen er skuespillerne. Ikke nødvendigvis fordi de gjør gode jobber (noe mange gjør), men fordi det er mange store skuespillere med her. Det imponerer meg at man har klart å putte så mange kjente fjes inn i en og samme film og samtidig fremstille dem alle som unødvendige. Ellers er kameraarbeid, klipping og den slags godt, men dette kan ikke redde en ellers dødsdømt film.
Filmen avslutter med en lengre tale av Kennedy, men også her byr filmen på problemer. Det skjer nemlig så mye i billedesiden at man lett glemmer å høre på lydsporet, og da også moralen som Estevez og Kennedy forsøker å legge frem. ”Bobby” er rett og slett et prakteksempel på en film hvor lyd/musikk/bilde, moral/historie og enkelthistorier/hovedhistorie blir så dårlig satt sammen at det hele fremstår som en gedigen fiasko.
Kanskje er jeg litt streng på karakteren, men jeg må rett og slett sette et eksempel her. Maken til dårlig innsikt i eget medium og det å lage en god film er det lenge siden jeg har beskuet.
Teknisk
Bildeformatet er 16:9 letterbox (2.35:1) og bildekvaliteten har jeg ikke noe å utsette på. Lyden er for så vidt også veldig god der man kan velge mellom DD. 5.1 eller DTS 5.1.
På ekstramaterialefronten har det blitt lagt til en trailer av filmen, noen trailere til andre filmer, og en minidokumentar om produksjonen av filmen kalt ”Making Of An American Epic”. Denne er ikke særlig interessant siden det ikke kommer mye nytt frem her. Kun skuespillerne og regissøren som på politisk korrekt vis fremlegger meninger om hverandre, filmen og Bobby.