Utgivelsen: 
Siste sensasjon (1940)
Elegant screwballklassiker i nyoppusset stand
Fotogalleri
His Girl Friday er den andre innspillingen av The Front Page, stykket til Charles MacArthur og Ben Hecht. Den første filmen ble spilt inn allerede i 1931 med Lewis Milestone i registolen. Mer kjent er versjonen i regi av Billy Wilder, The Front Page med Jack Lemmon og Walter Matthau i de sentrale rollene. Av disse tre filmene er 1940 versjonen definitivt den beste. I denne utgaven har regissør Howard Hawks gjort et smart grep ved å forandre kjønnet på en av de mannlige hovedrolleinnehaverne. Dermed får han elegant blandet inn kjønnsrolleproblematikk også.
Filmen åpner med at journalisten Hildy Johnson i Rosalind Russels skikkelse forteller sin redaktør og eksmann Walter Burns, spilt av Cary Grant, at hun vil forlate avisverdenen, for å gifte seg og få barn med forsikringsagenten Bruce Baldwin (spilt av Ralph Bellamy). Walter Burns som fortsatt er interessert i Hildy Johnson må gjøre det han kan for å forhindre dette, og han har ikke mer enn et par timer på seg. Det hjelper ham selvfølgelig at Hildy går med på å gjøre et siste intervju, noe som gjør det enda vanskeligere for henne å forlate sin journalistiske profesjon.
Dermed blir vi vitne til kanskje den kjappesete av alle komedier som noen sinne er laget. Her avleveres one-linere oftere og hurtigere enn man trekker revolver i spaghettiwesterns. Overlappende dialog er med på å heve ordstrømmen til opptil 240 ord i minuttet. De komiske opptrinnene står i kø, og legg merke til alle de små innspillene og replikkene i bakgrunnen som kommenterer hoveddialogen.
Filmen er en såkalt screwballkomedie. Noe av det sentrale her er voldsomt driv i handlingen, stadige komiske opptrinn, lynhurtige replikker og ikke minst timing i regien. His Girl Friday kunn ikke hatt en bedre regissør enn Howard Hawks. Han er en av de virkelig store amerikanske regissørene som kom fra stumfilm epoken og klarte overgangen bedre enn de fleste. Hawks er fullt på høyde med store regissører som John Ford og Alfred Hitchcock, som begge også startet i stumfilmtiden. Han behersket de fleste genrer, men er nok best kjent som westernregissør (Rio Bravo, 1959) og filmen der Lauren Bacall og Humphrey Bogart spilte mot hverandre for første gang, To Have and Have Not fra 1945. Screwballkomedie hadde han laget allerede i 1938. Det var den fantastisk morsomme Bringing Up Baby med Katharine Hepburn og Cary Grant i de ledene roller. (Cary Grant var med i fire Hawks filmer i alt, Only Angels Have Wings, 1939, og I Was a male War Bride 1949 i tillegg til de to foran nevnte).
Cary Grant som avisredaktøren Walter Burns var uhyre viktig for at His Girl Friday skulle bli så bra som den ble. Screwball-komedien krever eleganse og det finnes ingen skuespillere i filmhistorien som bærer tuxedo bedre enn Grant. Alle bevegelser og replikkavleveringer oser av klasse. Hawks har imidlertid gjort Burns en anelse kjip og sleip, men Grant fikser det også. I tillegg har han denne gangen klart å lage forviklinger som fører til problemer for andre. I Grants fleste filmer er det Grant som må komme seg ut av problemer andre har laget for ham.
Et gjennomgående trekk i Howard Hawks sine filmer er sterke kvinneskikkelser. Og det er damer med bein i nesa som er like tøffe som gutta og røyker dobbelt så mange sigaretter, men i bunn er de nok noe mer medmenneskelig enn mennene. Rosalind Russel gjør en strålende jobb i His Girl Friday. I dag synes det merkelig at hun var femtevalget på listen bak Jean Arthur, en av favorittene til Hawks, Irene Dunne, Claudette Colbert og Carole Lombard. Russel har en yppig eleganse som matcher Cary Grants mer gjennomtenkte væremåte. Samtidig besitter hun stemmebånd som en mitraljøse, kløkt og ikke minst – timing. Måten Grant og Russell spiller mot hverandre er mesterskap i timing. Alt fra sigarettenning, til kroppsbevegelser og ansiktsmimikk er gjennomført med fingerspitz gefühl.
Timingen i klipp og kamereføring spiller også en vesentlig rolle for filmens tempo og flyt. His Girl Friday er filmet i studio innenfor få settinger. Kamerabevegelsene er få, men det blir på ingen måte stillestående. Det fantastiske manuskriptet må få æren for det.
At His Girl Friday har et moderne kvinnesyn for sin tid er et sosialpolitisk aspekt ved filmen. Festligere er gjønet pressen blir utsatt for. Her gås det bokstavelig talt over lik for å sikre en eklusiv historie eller framskyndelsen av en offentlig hengning slik at den kan komme med i morgenutgaven. Journalistene er en gjeng døgenikter som kun er opptatt av blod, kortspill og rykter. Med andre ord, heller ikke den profesjonen har forandret seg vesentlig. Samme medfart får det politiske liv der korrupsjon blir sett på som olje for å holde hjulene i gang og utbetalingene er proporsjonalt store med tiden til neste valg. Cary Grants Walter Burns går heller ikke av veien for skitne triks for å få gjennomført det han vil og Hildy Johnson legger på litt ekstra på for å sprite opp storyen hun skriver. Den eneste ærlige sjelen i filmen er Bruce Baldwin, men han blir filmens taper.
Har man en viss interesse for klassisk filmkunst er dette en fremragende film å få med seg. His Girl Friday er en skikkelig screwballklassiker som sitter som et skudd.
Teknisk
Det står på coveret at filmen er restaurert med utgangspunkt i originalnegativene til filmen. Jeg synes de har lyktes godt, men enkelte ganger ses enkelte flekker i bildet. Sannsynligvis er det skader på negativet. Dette kunne selvfølgelig ha blitt rettet opp, men jeg tror tanken er å ha filmen så nær originalmaterialet som mulig. Ellers er filmen fin i linjene og det er ingen tendens til at det blir blast i kantene. Gråtonene er fint avstemt og overgangene er myke slik at det ikke blir for harde kontraster i bildet. Mønsteret i de forskjellige kostymene kommer klart og fint frem og går ikke over i grøt.
Av ekstramaterialet er det små snutter om Cary Grant, Rosalind Russel og Howard Hawks. Her er det lite nytt, men helt greit. I tillegg er det en tre minutters snutt om stykket The Front page. Det er også utvalgte filmografier over Cary Grant, Howard Hawks, Rosalind Russel og Ralph Bellamy. Disse finner jeg temmelig unødvendige. Invester heller i et godt filmleksikon, hvis man du interesse av dette.
Tre trailere har det også blitt plass til. His Girl Friday er underholdene nok. I tillegg er det trailer til de to Frank Capra-filmene It Happened One Night og Mr. Smith Goes To Washington. Begge 30-talls klassikere, og fra samme selskap som His Girl Friday – Columbia. Og det er grunn god nok til at de er med her. Dessverre er ingen av trailerne pusset opp, men det gir gjengjeld tilskueren en fin mulighet til å sammenligne restaurert kontra urestaurert.