Utgivelsen: 
The Aviator (2004)
Et fascinerende og gripende karakterportrett fra mesterregissøren selv.
Fotogalleri
Martin Scorsese! Hver gang jeg finner ut at denne mannen skal regissere en ny film begynner nedtellingen der og da selv om det fortsatt kan være måneder eller år til den endelige filmen ligger klar. Mannen som har gitt oss mesterverk som Taxi Driver, Raging Bull, og Goodfellas er av mange, meg selv inkludert, regnet som den kanskje fremste nålevende amerikanske regissøren. Det har derfor vært med en viss skuffelse jeg har måttet konstatert at flere av hans siste filmer, Kundun, Bringing out the Dead og Gangs of New York, på tross av at de er gode filmer, ikke har gitt meg den samme følelsen av å ha sett et sant mesterverk. Nå er det kanskje litt urettferdig ovenfor Scorsese å alltid forvente at enhver produksjon skal være av et slikt kaliber, men når man har regissert så mange klassikere må man også regne med litt forventningspress.
Likevel må jeg innrømme at jeg ikke hadde like høye forventninger til The Aviator som jeg har hatt med tidligere Scorsese-filmer. Kanskje det var fordi jeg har blitt vant til å bli en smule skuffet av Scorsese. Eller kanskje det var fordi jeg synes Leonardo DiCaprio var feil skuespiller for hovedrollen i Gangs of New York og derfor fryktet at Scorsese ville gjøre samme feilen igjen.
Disse bekymringene skulle imidlertid heldigvis vise seg å være feilaktige. Allerede fra filmens første scene var jeg oppslukt i historien om Howard Hughes, og til tross for filmens nesten tre timer lange spilletid holdt den meg fascinert hele filmen gjennom. Filmen begynner med en kort sekvens hvor vi ser den unge Howard som barn. Han blir nøye og møysommelig vasket av moren, samtidig som han får beskjed om å stave ordet ”karantene”. Scenen virker i første omgang noe merkelig og spesiell, men samtidig etablerer den det ene aspektet ved Hughes’ liv som til syvende og sist skulle bli hans undergang – nemlig hans ekstreme hypokonderi.
Howard Hughes hadde på overflaten alt en mann kunne ønske seg – millioner av dollar han kunne bruke som han ville – som regel på å regissere ekstremt dyre filmer eller på luftfartsinnovasjon. Samtidig hadde han evnen til å sjarmere kvinner i senk, og det var ikke få av Hollywoods kvinner som på et eller annet tidspunkt hadde et forhold til Hughes i løpet av 1920- og 1930-tallet. Filmen fokuserer først og fremst på hans forhold til Katharine Hepburn og Ava Garnder. Hepburn spilles av Cate Blanchett som gjør en alledels utmerket tolkning av den ekstroverte skuespillerinnen. I begynnelsen kan man lett få følelsen av at Blanchett bikker over i overspill, men alle som kjenner til den virkelige Hepburn vil kunne se hvor realistisk Blanchett portretterer henne. Det store kunststykket er imidlertid at hun får frem ikke bare den overfladiske utadventheten forbundet med hennes mimikk og Golly!-språkbruk, men at hun også skaper en følsom og realistisk person som bak overflaten viser seg å være en av de få damene som faktisk genuint bryr seg om Hughes og hvem han egentlig er.
Dette står i sterk kontrast til Hughes’ senere forhold til en annen skuespillerinne, Ava Garnder (Kate Beckinsale), som stort sett blir fremstilt som en grinete og snobbete sutrejente. Hvis jeg først skal trekke frem noe negativt med filmen er det nettopp scenene mellom Hughes og Garder. Beckinsale er rett og slett ikke god nok til at jeg tror på henne, og det virker som om dette forholdet hovedsaklig er inkludert i filmen fordi det var en så stor tabloid-nyhet på den tiden dette skjedde. I forhold til Hughes’ karakterutvikling bidrar imidlertid ikke disse scenene med mye.
Filmen er forøvrig spekket av andre gode birollefigurer. Den alltid pålitelige John C. Reilly spiller Hughes’ høyre hånd, Noah Dietrich, som stadig må svette over Hughes’ enorme pengeforbruk. Alec Baldwin gjør også en sterk figur som Juan Trippe, lederen for PanAm som forsøkte å skvise Hughes’ TWA ut av luftfartsmarkedet, og Alan Alda er herlig ufordragelig som senatoren bestikket og kontrollert av Trippe. Filmen har også morsomme cameor av Jude Law i rollen som Errol Flynn og Ian Holm i rollen som meterologen ansatt av Hughes for å finne skyer slik at flyscenene i Hughes’ storfilm Hell’s Angels vil se mest mulig fartsfylt ut.
Likevel er dette først og fremst Leonardo DiCaprios film. I begynnelsen fremstiller han Hughes som en energisk, pågående og til dels arrogant figur ikke så ulikt andre roller DiCaprio har spilt. Men etter hvert som Hughes blir eldre og hypokondrien og tvangstankene tar mer og mer over kommer DiCaprios bredde som skuespiller fullt frem. Denne gradvise nedbrytningen av Hughes sin karakter er mesterlig fremstilt, og DiCaprio faller aldri inn i den overspill-fellen han har hatt en tendens til å gjøre i enkelte tidligere filmer.
Det er akkurat denne nedbrytningen av Hughes som etterhvert viser seg å være filmens hovedpoeng. Mannen som har alt han kan ønske seg klarer ikke å bli kvitt den ene demonen som henger igjen fra barndommen og som under filmens forløp får mer og mer makt over Hughes. Det begynner med enkelte små hint – et enkelt støvkorn på en jakke, og blir til slutt så omfattende at Hughes ikke en gang klarer å åpne døren inn til et toalett av frykt for bakterier på dørhåndtaket. Disse tvangstankene førte til slutt til at Hughes isolerte seg fullstendig fra omverdenen fullstendig besatt av sine tvangstanker.
The Aviator viser at Martin Scorsese fortsatt har i seg det som trengs for å lage intense karakterportretter slik han gjorde det for 25 år siden. Selv om The Aviator ikke når helt opp til Scorseses største mesterverk er det helt klart den beste filmen han har laget siden Goodfellas. Regien og fotograferingen er helt upåklagelig – kameraet er, i typisk Scorsese-stil, i nesten non-stop begevelse gjennom hele filmen, og sammen med Dante Ferrettis scenografi er filmen en fryd å se på.
Teknisk
The Aviator er nydelig presentert i 16:9 letterbox (2.35:1). Robert Richardson’s fotoarbeid godter seg i alt fra den fargerike og eksotiske Coconut Grove nattklubben til spektakulære flyscener, og mer dvelende scener som viser Hughes’ forfall. Bildet er krystallklart og alle detaljene kommer tydelig frem i det utsøkte bildet.
Lyden i filmen er presentet i Dolby Digital 5.1, og spesielt i de mange flyscenene får både bakhøytalere og subwoofer for alvor mye aktivitet. Et flykræsj cirka to timer inne i filmen fikk lyden til å nå et slikt desibelnivå at jeg ble bekymret for at naboene skulle bli irritert. Til tross for at filmen forøvrig ikke har spesielt mye action, ble jeg likevel forbauset over hvor dynamisk lydsporet var – bare en så enkel lydeffekt som fotografiblitzer blir i filmen en intens del av det helhetlige lydbildet, og lydkvaliteten på DVDen får frem dette klart og tydelig.
Filmen skuffer ikke på ekstramaterialefronten heller. DVD-utgaven kommer i et 2-disc set, og foruten filmen inneholder den første disken et kommentatorspor med Martin Scorsese, klipper Thelma Schoomacher og produsent Michael Mann. Jeg har dessverre ikke fått mulighet til å høre gjennom dette enda, men fra det jeg har hørt tar kommentatorsporet i første grad for seg Scorseses’ syn på Howard Hughes og hans liv.
På den andre disken florerer det med dokumentarer som tar for seg forskjellige aspekter av Howard Hughes, filmen og dens produksjon. Den første dokumentaren, ”Making the Aviator” er en litt skuffende dokumentar på ca 10-minutter som stort sett består av at skuespillerne roser hverandre og Martin Scorsese. Andre dokumentarer som ”The Role of Howard Hughes in Aviation History”, “Modern Marvels: Howard Hughes, a History Channel Documentary” og “The Affliction of Howard Hughes: Obsessive-Compulsive Disorder” er imidlertid meget interessante og informative. Ellers inneholde disken også flere mindre dokumentarer om filmens musikk, kostymer og spesialeffekter.
Kort oppsummert er dette en skikkelig kvalitetsfilm som har fått en meget god DVD-utgivelse. Selv om filmen ikke holder mesterverk-nivå er den likevel en av de bedre filmene til Scorsese. Nå gleder jeg meg bare til Martys neste film!