Utgivelsen: 
The Prophecy: Forsaken (2005)
Nå får det være nok
Det måtte jo selvfølgelig skje. Etter den lille oppturen med The Prophecy: Uprising gikk det altså skikkelig ad undas med denne femte filmen i rekka. The Prophecy: Forsaken er mye det samme som den forrige med tanke på visuell fremstilling, men det narrative er på et langt dårligere nivå.
Nok en gang følger vi Allison (Wuhrer) under hennes kamp mot de onde englene for å beskytte den hellige skriften ”Lexicon” som gir svaret på de spørsmål som måtte være omkring apokalypsen. Dette gir boka en voldsom verdi, noe vi skjønte fra den forrige filmen. Denne gangen er den en seraf ved navn Stark (Tony Todd) som må motkjempes av den utvalgte Allison. Det går også til det skritt at den kvinnelige protagonisten blir nødt til å be Satan om hjelp for å kunne beskytte den omtalte boka, men dessverre blir Satans rolle altfor liten i forhold til den forrige filmen.
The Prophecy: Forsaken hadde egentlig aldri noe riktig potensiale til å bli så mye bedre. Manuskriptet er rett og slett ikke bra nok. Det er ingen løse tråder og mysterier som må nøstes opp, og det er ikke lett å holde seg mer enn måtelig engasjert når fortellingen blir tynnere enn Peter Crouchs kroppsdeler, ja nå sporet jeg over på fotball her for de som ikke er klar over det. Det er i all hovedsak historien som ikke holder mål, for resten av det filmatiske holder samme nivået som den forrige filmen, noe som er ganske naturlig ettersom filmene er laget omtrent samtidig.
Skuespillerne er forholdsvis anonyme i denne filmen. Kari Wuhrer overbeviser ikke mer enn nødvendig og John Light er for lite på skjermen til at hans rolle som Satan kan trekkes frem. Dessverre er dette ganske synd med tanke på at hans prestasjon i den forrige filmen var riktig så bra. Ellers har vi Tony Todd som Stark, en karakter som minner unektelig mye om Laurence Fishburne, og da særlig slik vi så ham i The Matrix. Men den godeste mannen greier aldri å overbevise meg fullstendig. Derimot er det små lyspunkter å se hos Jason Scott Lee som spiller Starks marionett ved navn Dylan. Scott Lee overbeviser mer enn de andre skuespillerne da han får spille på et langt større register. Med dette kan jeg fremheve hans følelsesmessige uttrykk både på det aggressive og det emosjonelle planet. Dette er uansett ikke nok til å styrke filmen noe mer, men nok til at ikke hele produksjonen føles fullstendig bortkastet.
Det skal ikke legges skjul på at Bukarest som sted for begivenhetene fungerer godt også i denne etterfølgeren. Dette gjelder først og fremst med tanke på det visuelle. Dessverre er det noe av dialogen som foregår på rumensk, og i motsetning til den forrige filmen blir ikke denne biten tekstet. Da sitter jeg altså der og kun plukker opp universelle bruddstykker av språket som fremføres, stort sett bare navn som jeg klarer å gjenkjenne i de totalt uforståelige samtalene.
I likhet med The Prophecy: Uprising er det Joel Soisson som står for regien på denne filmen, og det er også John Sullivan som er mannen bak manuskriptet. Derfor er det trist at de ikke klarer å holde det samme stadiet som vi vet de er i stand til. Filmatisk sett er det meste helt i orden, men fortellingen holder altså ikke mål. Det er nok på tide å innse at filmens tema er oppbrukt og at nok får være nok. Selvfølgelig må filmskaperne gjerne lage flere etterfølgere, men da forventer jeg at kreativiteten tas i bruk. Det bør også satses litt mer på å gjøre filmen spennende, gjerne ved å integrere Satan inn i fortellingen på en bedre måte. Nå får jeg det til å høres ut som om Satan betyr alt her i verden, men i den filmatiske sammenhengen utgjør han en meget god karakter. Han er både karismatisk, spennende og mystisk, noe vi gjenkjente i The Prophecy: Uprising og den første av disse filmene der Viggo Mortensen fikk æren av å spille ham.
Teknisk
Bildeformatet for denne DVD-utgivelsen kommer i 16:9 lfullskjerm (1.85:1), og er veldig tilfredsstillende. Bildene er klare og fyller skjermen meget bra. Lydsporet er å finne i Dolby Digital 5.1 og Dolby Digital 2.0. Selve lyden er også så å si upåklagelig selv om det er langt færre scener som får meg til å skvette i denne filmen enn den forrige.
Som forventet dukket det ikke opp noe som helst ekstra ved denne utgivelsen. Dette er vel som alltid veldig synd, men jeg skal ikke dvele noe særlig ved det.
Har du ikke sett noen av de andre filmene i denne serien vil jeg påstå at du klarer deg meget fint i livet uten å ha sett denne. Er derimot tilstanden annerledes og du har et forhold til disse filmene kan du for min del gjerne se The Prophecy: Forsaken, men vær for all del klar over at filmen langt fra er noe særlig bra.