Spirits of the Dead (1968)

Uforglemmelige Poe-versjoner

Av AKLBKarakter:

Del på Facebook08.11.99

Bak det STYGGE og fullstendig misvisende coveret på DVD-utgivelsen av Histoires extraordinaires (alias Spirits of the dead), skjuler det seg tre filmperler, alle baserte på smågroteske historier forfattet av Edgar Allan Poe. Roger Vadim, Louis Malle og Federico Fellini har regi på hver sin film. Det må være de mest eksperimentelle - og seksualiserte - utgavene av Poe gjort noensinne, og de tre står godt sammen, både tematisk og visuelt. Alle bærer sterkt preg av å være laget i 1968, med langsom rytme og eksperimentelt, rus-estetisk uttrykk, skapt gjennom både klipp, foto (for eksempel bruk av linser som gir forvrengt perspektiv), lyd, fargebruk og styling forøvrig. Dekadense på høyt nivå (eller lavt, ettersom man ser det) er en fellesnevner for alle tre filmene, der hovedpersonene lever i en hurtig nedadgående spiral, og forfallet (både psykologisk og moralsk) er utpreget.

I den første filmen - i regi av Roger Vadim - spiller en ung og vakker Jane Fonda den dominerende og strenge baronesse Frederica Metzengerstein, en dame som er vant til å få det som hun vil av (og med) sine tilhengerne på slottet. Handlingen er lagt til middelalderen, er full av ridder-inspirerte, fantasifulle og flotte kostymer, og foregår i omgivelser av borger, ruiner og skogkledde lunder. I dette landskapet lever baronessen høyt på skjønnhet og arroganse. Hun fører orgier om natten, men er gretten, hard og hånlig på dagtid, og disse to tingene henger sammen. Metzengerstein er slem fordi hun er tom og matlei. Men i dekadensens natur ligger det et positivt aspekt, i og med at ting av og til må brytes helt ned for å få plass til det nye og friske, og en indre forandring er i emning hos Metzengerstein når hun en dag trår i en revesaks. En vakker, ung mann (Peter Fonda) som hun får for seg er bærer av den kjære avdøde fetterens sjel, befrir henne (fra saksen, men ikke fra seg selv). Hun får sterke følelser for ham - noe som nærmest kommer over henne som julekvelden på kjerringa - og hun takler det overumplende ved å ta kommandoen over ham. Men han vil ikke være en del av samlingen hennes, og drar sin vei. Metzengerstein - som dårlig tåler å bli motsagt - tar hevn, med fatale resultater.

Det aller mest fantastiske i Vadims produksjon er at hvert eneste bilde virkelig er et kunstverk. Man får lyst til Å LEVE I disse bildene - som er så mesterlig filmet av Claude Renoir. Objektet i bildet sprenger gjennomgående formatet i filler, og bildene (pluss motivene: Svart hest, ung Jane/Peter Fonda og forfalne slott) er eksepsjonelt vakre. I tillegg kommer den virkningsfulle og utrolig lekre bruken av neddusede fargetoner. Renoirs (og Vadims) navn bør lyses hellig.

Louis Malles film William Wilson handler om en mann ved samme navn (Alain Delon), som i filmens åpning stormer inn i en katolsk kirke for å skrifte. Han tilstår desperat å ha drept en mann, og filmen vises derfra i tilbakeblikk. Vi ser at WW siden barneårene har elsket å utføre sadistisk orienterte handlinger, alt fra å slippe avkledde medelever ned i en tønne full av rotter, til i ungdommen å avansere til dissekering av en levende, naken og fastbundet kvinne. Alt med publikum til stede, og med sterke seksuelle undertoner. William er typen som følger ivrig med i patologiundervisningen. Senere i livet hans blir det den vakre "femme fatale" Giuseppina (Brigitte Bardot) som får lide, når han under et maskeradeball banker henne i poker, med henne selv som gevinst. William er - som baronesse Metzengerstein i Vadims film- et menneske grundig preget av forfall, og med et indre behov for forandring. Williams sinn splittes, og han havner i duell med seg selv. Det skal ikke avsløres her hvilken side som seirer. Også i denne filmen er bildene fabelaktige.

Den nihilistiske filmen Toby Dammit (eller To be - Damn it) - i regi av Fellini - omhandler en ung og utbrent engelsk Shakespeare-skuespillers vei mot personlig ruin, og igjen er temaet forfall og dødsdrift (eller livslengsel på vrangen, om man vil). Toby Dammit (Terence Stamp) forteller selv - i et intervju under en filminnspilling i Italia, der lønnen er en Maserati - at han svelger alt som finnes av både alkohol og dop, og det er ingen grunn til å tvile på det. Filmen består av en slags handling som vannes ut av Tobys mange hallusinasjoner. Her smeltes drøm og virkelighet sammen på surrealistisk vis. Toby tror ikke på Gud, men på Djevelen - som han mener opptrer i en liten jentes skikkelse. Tobys innestengte behov truer med å revne ham, og han reagerer med å gi flatt jern på Maseratien, men uansett hvor fort han kjører i sin nye bil, klarer han ikke å slippe unna sine egne demoner. Metaforene er åpenbare. Visuelt er filmen helt egenartet (foto av Giuseppe Rotunno), med sterke, varme gultoner (ildfarget), som gjennomgående preger bakgrunnen og er med på å gi bildene suggererende kraft. Eksperimentell klipping og lydbruk forsterker følelsen av tung rus. Dette er filmkunst.

Teknisk sett lider de tre filmene felles skjebne: DVD-utgaven er preget av skandaløst dårlig lyd fra et ukomprimert PCM-lydspor. Dialogen lyder flat og innestengt, og ligger lavt i volum. All lyd virker som om det er spilt inn under et ullteppe, og lyder derfor distansert, både i fransk og engelsk språkversjon (den franske originallyden er tekstet på engelsk). Bildene - 4:3 letterbox format 1.75:1 -har heller ikke fått den beste behandlingen som finnes. Det ligger et litt tåkete slør over dem, og et altfor lavt svartnivå gjør svart til grått - med unntak av noen få enkeltbilder. DVD-platen inneholder ikke et snev av bonusmateriale, så sammenlagt må DVD-utgaven av disse DEILIGE filmene settes ned en karakter.