Utgivelsen: 
Man of Steel (2013)
Ødeleggelsesorgie
Det er lett å se at dette var en superheltfilm med store ambisjoner. Det er lett å se at den er mislykket. Det er litt vanskeligere å forklare hvorfor den er mislykket, men jeg har forsøkt.
Clark Kent (Henry Cavill) lever som en livreddende omstreifer. Han skjuler sin identitet, han leter etter seg selv og underveis redder han livet til folk. Reporteren Lois (Amy Adams) kommer på sporet av ham og aner en stor historie. Hun rekker å droppe den før den kryptonesiske generalen Zod (Michael Shannon) gjør sin entre. Vanvittige ødeleggelser følger.
Manus og historie ved Batman-forfatteren David S. Goyer og Batman-regissøren Christopher Nolan. Regi ved Zack Snyder, som gjorde finfine filmversjoner av tegneseriestorverkene 300 og Watchmen. En masse kjente og ukjente skuespillertalenter. Det virket meget lovende. Filmen har også pretensjoner om å være noe stort, noe episk, noe som fremhever den legendariske heltens unike posisjon innen popkulturen.
Det er mange vellykkede enkeltelementer her. Jeg liker holdningen til oss jordboere. Mer enn i de tidligere Superman-filmene fremstår jordens egne innbyggere som sterke og tapre. Jeg liker Amy Adams som Lois, hun har noe uglamorøst pent over seg som er riktig for karakteren. Effektene kan man ikke klage på, til CGI å være er det ganske oppfinnsomme saker og det er bare en fordel at inspirasjonen for de visuelle inntrykkene er hentet fra tegneseriene. Det vrimler av fine enkeltøyeblikk, små scener som er som bud om å bli klassikere innen genren. Oberst Hardy er en original rollefigur som kler både historien, filmen og Supermans univers. Michael Shannon er så god at han langt på vei er bortkastet som Zod. På den annen side tilfører han rollefiguren en hardt tiltrengt personlighet og intensitet.
Så butter det litt imot. Perry White spilt av Laurence Fishburne? Tja. En fin karakterskuespiller som kan spille klok og tøff redaktør, men det er en dobbelthet i Perry White som blir borte. Perry er både en autoritetsfigur og en litt komisk skikkelse i serien. Fishburne kan ikke være komisk. Diane Lane er tøff som Clarks fostermor, men hennes stil er mer hillbilly enn ærlig bondekone, hun er mer rock ‘n’ roll enn en klippe av moderlig fornuft og omsorg. Supermans to fedre er... vel, jeg synes dette var temmelig ille. Russell Crowe som Jor-El scientist warrior eller hva han nå var, bikket filmen farlig nær ufrivillig parodi allerede i starten. Kevin Costner som Jonathan Kent gjør en bunnsolid Kevin Costner-rolle som ikke har det spøtt å gjøre med rollefiguren og hans plass i Supermans univers.
Så butter det imot noe veldig. Henry Cavill ser ut som Superman. Han beveger seg som Superman Han snakker som Superman. Men han føles ikke som Superman. Jeg tror at regissøren bare sa "play it like Christopher Reeves". Reeves hadde en glimrende tilnærming til figuren, en mann med overlegen fysikk og ekstreme krefter som tedde seg keitete og klønete. Reeves kom fra det med dette, for mannen hadde enorme mengder med karisma og sjarm. Derfor virket det stive og rare ekte og naturlig, han fremsto som snill og sterk og vi heiet på ham som bare det. Men Cavill er mørk og macho og rå, og når han forsøker å spille keitete og tilbakeholden virker han uærlig og tilgjort, som om det er noe han har lært. Jeg dømmer ikke innsatsen hans nord og ned, men det er en seriøs mangel ved filmen.
Så svikter det nesten helt. Collateral, heter det så fint. Det vil si utilsiktet skade eller sivile tap som følger med en aksjon. Supermans to belærende fedre har tydeligvis ikke nevnt dette i det hele tatt, for i de store kampene kappes han og skurkene om å knuse og helst velte flest mulig skyskrapere. Det fortoner seg mer som en egoistisk sportsmatch mellom to supermennesker og veldig lite som en mann som forsvarer sin planet og sitt folk.
Man of Steel mangler i det hele tatt elementer av noe nobelt. Joss Whedon fikk det fint til med Avengers, her så vi tydelig at heltene desperat prøvde å redde liv hele tiden. Superman later ikke til å bry seg. Hva er vel en enkelt storby i ruiner når jeg skal berge hele planeten, for faen, jeg tror faktisk jeg tar med meg Zod inn i denne uberørte delen av byen og trasher den også for godt mål.
Superheltfilmer er effektfilmer som forlanger at vi skal føle noe. Det er nettopp dette emosjonelle som Snyder ikke behersker. Hvis man ser på hans to vellykkede tegneseriefilmer var grunnlagene unike i den forstand at de ikke fridde til publikums følelser. 300 var voldsestetikk og melodramatisk heroisme tett opp til parodien. Watchmen var superheltgenren som en intellektuell øvelse i moralfilosofi. Superman er derimot en enkel helt. Han utkjemper enkle kamper mot skurker som har klart definerte og enkle mål. Hvis vi ikke klarer å engasjere oss på et følelsesmessig plan blir alt dette enkle noe tomt og meningsløst og vi påminnes bare om at alt er oppdiktet.
Teknisk
Jeg vet ikke om det skyldes at det er en 3D-film omsatt til 2D, men bildet er iallfall ikke bra. Det er kornete og ofte uskarpt. Jeg så forresten filmen på kino i 3D, og det var skrale saker. Dybdefølelsen fantes ikke der man satt med de dumme solbrillene på seg som gjorde alt mørkt og rart, og jeg ville mye heller hatt HD enn 3D. Sånt sett er blu-ray-bildet i 2D mye bedre, svakheter til tross.
Ekstrastoffet belyser tolkningen av rollefigurene, forsøkene på realisme og nytolkningen av planeten Krypton. Severdige saker, men det beste var den korte animasjonsfilmen som feirer Supermans 75 år med en superrask gjennomgang av hans liv i serieruter og på film. En nytelse for en fanboy.
blog comments powered by Disqus