Utgivelsen: 
The Rum Diary (2011)
Selvsagt blir man tørst i varmen!
Det er utrolig godt å se Johnny Depp uten piratkostyme, selv om han befinner seg i Karibien.
Paul Kemp (Depp) har ankommet til byen San Juan i Puerto Rico. Byen er et yndet turistmål for amerikanere, og Kemp skal begynne som journalist i en lokal engelskspråklig avis. Redaktøren vil at han skal skrive helt ufarlige tekster som ikke opprører turistene, horoskop og slikt. Skriv for all del ikke om fattigdommen og urettferdigheten på øyen. Året er 1960. Det er varmt, og Kemp er tørst.
Vi følger hans forfyllede tilværelse der han blir kjent med Sala, en fotograf som bare venter på at avisen skal gå konkurs og han kan motta sluttvederlag.
Kemp kommer også i kontakt med den søkkrike eiendomsspekulanten Hal Sanderson, og ikke minst Sandersons kjæreste Chenault. Kemp forelsker seg hodestups, og går motvillig med på å skrive turistbrosjyrer for Sanderson.
Handlingen putrer og går fremover, uten de helt store dramatiske høydepunktene. Sanderson ønsker å bygge hotell på en uberørt øy, og trenger Kemps hjelp for å selge denne ideen. Kemp opplever en samvittighetskrise og bestemmer seg for å skrive sannheten om den ekstreme fattigdommen. Det er her filmen dessverre halter. Men nå er ikke dette bare filmskaperne sin feil. Boken, skrevet av Hunter S. Thompson, har mye av det samme problemet. Den har ikke et ordentlig klimaks. I boken oppleves ikke dette som noe stort problem, i filmen blir det mer synlig, siden de prøver å lage et klimaks ut av det.
Filmens (og bokens) styrke er uansett ikke den stigende spenningskurven. Det er karakterene som sitter igjen i minnet etterpå. Noen er godt skildret i filmen, spesielt Kemp og kompisen Sala. Depp klarer å styre seg, og går ikke helt bananas som han av og til gjør. Rollen er bakoverlent, og sympatisk tolket. Sanderson er en sjarmerende drittsekk, og Aaron Eckhart har ikke noen problem med å portrettere han slik. Noen karakterer fra boken er kuttet, og noen endringer er gjort, men mye av den samme følelsen eksisterer også i filmen. Kanskje fordi både manus og bok mest sannsynlig er skrevet under innflytelsen av sterke drikker?
San Juan anno 1960 er kanskje filmens største og beste karakter, og filmen har en helt utrolig gjennomført tidskoloritt. Mye hjulpet av et fantastisk set design, og ikke minst av at filmen er skutt på Super 16 mm. Noe som gir en skikkelig filmfølelse gjennom hele filmen. Ikke noe digitalt fiksfakseri.
Skulle likevel ønske at sluttresultatet var mer helhetlig og gjennomført. Bruce Robinson har både manus og regi, noe han også hadde på den legendariske Withnail & I fra 1987. Men The Rum Diary når ikke helt opp i den duellen. Forventningene mine var derfor store, og litt skuffet ble jeg.
Teknisk
Bildet bærer preg av at filmen er spilt inn i 16 mm, men den ser likevel meget bra ut. Ingen forstyrrelser eller artefakter. Men heller ikke en film man setter på for å bli imponert over høyt kontrastnivå. Dette var hele tiden fotograf og regissørs intensjon, og ingenting vi kan klandre utgivelsen for. Filmen ser virkelig ut som om den kunne vært spilt inn i 1960.
Lyden er god både på musikk og dialog, til og med litt action i bakre kanaler innimellom.
Ekstramaterialet består av filmen på dvd. Dårlige greier.
blog comments powered by Disqus