Raising Arizona (1987)

'We thought that having a critter was the next natural step.'

Karakter:

Coen-brødrenes sprø filmhumor og vridde karakterer er noe helt for seg selv, og flere av filmene deres (Miller's Crossing, Barton Fink, The hudsucker proxy, Fargo, The big Lebowski) oppleves gjerne både sprøere og morsommere etter flere gangers gjennomsyn, om man ikke skulle få helt tak i humoren med det samme. Filmen Raising Arizona er et typisk eksempel. Her er personene helt skrudde, manuset det samme, og det serveres en slags bløt vits i nesten hver eneste uttalte setning. Det geniale er at disse faktorene til sammen skaper et eget, troverdig, originalt og fullstendig TEIT univers - så fjollete at det bare MÅ kalle fram latteren.

Historien er følgende: Den snille og naive butikk-raneren HI (Nicolas Cage) forelsker seg i politibetjenten Edwina (Holly Hunter). De møtes fordi det er hun som tar arkivbilde av ham hver gang han blir satt inn. Nå er han løslatt, og vil bygge opp et ekte familieliv sammen med Ed, i husvognen som er deres felles hjem. Sorgen er stor når det viser seg at "HI's seed could not find any purchase on the rocky shores of Ed's insides". De kan altså ikke få barn. Og adopsjon er helt utelukket på grunn av HI's stygge rulleblad. Tilfeldigvis får så HI høre at tremøbelsalgsmannen Nathan Arizona (Trey Wilson) og kona Florence (Lynne Kitei) har født femlinger, og han bestemmer seg for å kidnappe et av barna til seg selv og Ed - som nå er helt ute av balanse. Arizonas vil jo fortsatt ha fire unger tilbake, så HI stjeler Nathan jr, og Ed - som venter utenfor i bilen - får umiddelbart blomstrende morsfølelser.

Men de to , og særlig HI, er svært uvante med å leke familie, og når HI's gamle venner Gale (John Goodman) og Evelle (William Forsythe) søker ly hos dem etter rømming fra fengselet, kommer HI i den klassiske klemma mellom "gutta" og familieansvar. Verre blir det når Gale og Evelle skjønner at barnet ikke er rettmessig HI og Eds, og det kommer dem for øret at Nathan Arizona sr har lovet ut 25.000 dollar til den som bringer hans bortførte sønn til rette. De to truer HI med å fortelle Arizonas det de vet, og krever at han er med dem på å gjennomføre et nytt ran.

Raising Arizona bygges opp svært hurtig, og alt går unna i et forrykende tempo. De "obligatoriske" amerikanske jaktsekvensene er nydelig laget - ofte krydret med hysterisk fjollete banjospill eller jodling på lydsiden. Filmen er full av morsomme kameravinkler og merkelige scener, og sprudler av fortellerglede. Flere av karakterene er også snåle påfunn. Deriblant HI. Han gjør alt Ed ber om, men er også en skikkelig løk, som alle andre lett kan overtale til hva de måtte ønske. I sin naivitet kjøper han alltid alles argumenter. HI er harmløs, men fant definitivt ikke opp kruttet. Nathan Arizona er også en morsom type. Uansett situasjon benytter han alle muligheter til å reklamere for sine produkter i ubehandlet tre, og forsøker å legge tyngde til argumentene med sin standardsetning: "... and my name ain't Arizona!".

Cage fyller rollen sin fabelaktig, og samspillet med Hunter er absolutt troverdig i denne sammenhengen. Det er i det hele tatt godt og energisk skuespill over hele linja.

Fox's DVD-utgivelse har et bilde i 4:3 letterbox (i format 1.85:1) som stort sett er klart. Unntaksvis forekommer det et litt for "softet" preg i deler av bildet. Også fargekvaliteten er grei nok, men ikke helt i toppsjiktet av filmer på DVD. Lydbehandlingen er derimot flere hakk bedre. Dialogen klar og nær, og atmosfæren er tydelig - men ikke overdreven. Vi finner filmens egen trailer og tre TV-spot'er, samt smakebiter på kommende DVD-utgivelser av Coen-brødrene - de to tidligere nevnte Barton Fink og Miller's Crossing. Foruten dette finnes ikke annet ekstramateriale, noe som kunne vært svært interessant i forhold til denne filmen. Et kommentarspor, for eksempel.

Raising Arizona er ikke avhengig av at man faller hundre prosent for humoren, for plotet er såpass inkluderende og underholdende at selv Coen-skeptikere kan glede seg over den, og filmen er hermed anbefalt.

blog comments powered by Disqus

 


Nyeste anmeldelser på groove.no:

Cover: Nick Moss - Privileged (2010)

Nick Moss - Privileged

Nick Moss fornyer seg selv som bluesrocker, til glede for enkelte, til sorg for meg.

Rusko - O.M.G.!

En sjanger som trenger litt kvalitative motpoler etter å ha funnet veien til godterireklamen på norske TV skjermer.

Attentat - Attentat Är Best

Attentat har alltid levert varene, og du verden det er godt å høre disse låtene på nytt.