Kjære, vi krympet oss selv (1997)
Krympe-oppfølger på tomgang
Så har det altså kommet nok en bekreftelse av påstanden om at oppfølgere (som regel) ikke holder mål. Komedien "Kjære, vi krympet oss selv" - eller "Honey, We Shrunk Ourselves" er oppfølgeren til "Kjære, jeg krympet barna", og er laget for videomarkedet. Man kan bli litt skeptisk av mindre.
Rick Moranis, som vi husker som "the Key Master" i Ghostbusters eller "Dark Helmet" i Spaceballs, er tilbake i rollen som Wayne Szalinski - den noe distré oppfinneren som har vitenskap på hjernen og som ikke helt er i stand til å se rekkevidden av det han finner opp. I denne filmen har Wayne gått i kompaniskap med sin bror Gordon (Stuart Pankin) der de to driver et firma - Szalinski Labs - og utvikler mer eller mindre ville produkter. Diane (Eve Gordon). Mor i huset føler seg mer enn klar for en etterlengtet ferie sammen med sin svigerinne Patty (Robin Barlett), og har avtalt at gutta skal passe barn og hus mens damene drar på tur. Wayne har fått streng beskjed om å fjerne den enorme gude-statuen - Tiki-man - han har stående i entreen. Hans briljante løsning på det er selvsagt å krympe den til lomme-størrelse slik at han kan ha den med seg hele tiden. Det er når Wayne har pusset støvet av sin gamle krympemaskin, og akkurat har startet den opp, at ting begynner å gå galt. Bedre blir det ikke når damene finner ut at de har glemt å legge igjen medisinen til en av guttene, vender tilbake og ender opp som små "tommeliser" de også. Barna tror de er alene hele helgen, arrangerer party - og moroa starter for alvor.
Skjønt moro er det dessverre bare litt av, og historien preges av platt humor vevet rundt den distré oppfinneren. Produksjonen bærer preg av å være en oppfølger, der man har slitt med å komme på originale momenter som rettferdiggjør en ny film. Den spinner på det samme som i "Kjære, jeg krympet barna", og bringer svært lite nytt inn. Den eneste vesentlige endringen er skuespillerne - der Rick Moranis er den eneste fra den forrige filmen.
Filmen passer kanskje best for barn - hadde det ikke vært for at filmen ikke har tale på norsk eller noe annet skandinavisk språk... Men noe spenning og gøy er det jo; vi får oppleve berg-og-dalbane-kjøring med Matchbox-bil, friflukt i såpeboble og bading i rømme-dipp. Og kakerlakk-scenen tror jeg kan få selv litt større barn til å ta et ekstra godt tak i sofaputen. Det er bare så synd at effektene til tider virker så alt for enkle, for noen av filmeffektene er som revet ut av 70-åras fjernsynsteater, og imponerer ikke stort. Andre, som animasjonen av en langbeint edderkopp, er bare akkurat på det nivået man forventer av filmteknikk anno 1997.
Rick Moranis selv gjør en OK jobb, og redder stumpene av denne produksjonen. Fyren er morsom, og har man først sansen for ham, er det vanskelig å ikke trekke på smilebåndet.
Bildet er fullskjerm 4:3 format, noe som var forventet så lenge filmen er laget for video. Filmen har gjennomgående god bildekvalitet og lydsporet er i 2-kanals Dolby Digital på fire språk. Teksting finnes på alle skandinaviske språk, men noe "goodies" utover kapittelvalg og valg av lyd og tekst er det ikke, uten at vi egentlig hadde forventet det av en Disney-produksjon heller.
Som eiefilm er dette definitivt ikke førstevalget. Lei den heller på video en gang - om du kan tenke deg litt over en time med Rick Moranis og/eller du har tenåringsbarn du skal underholde.