Desperado (1995)
En dans i blod, kuler og krutt
Etter suksessen med sin debuthelaftens lavbudsjettfilm "El Mariachi", fikk Robert Rodriguez nok kronasjer til å lage en remake med enda høyere gladvold-faktor. Selv om hovedteamet er det samme, er Desperado snarere en oppfølger enn en remake da det er to ulike historier med den samme hovedkarakteren. Om man liker det eller ei, så bruker Rodriguez i likhet med Tarantino mye vold bare for voldens skyld, og i dette tilfellet passer det faktisk utmerket.
I ”Desperado” befinner vi oss i en mexikansk småby, der ryktene svirrer om en nådeløs drapsmaskin av en mann. Svartkledd, høy som et fjell, en gitarkasse full av våpen og med en treffsikkerhet som er få forunt. Mannen det snakkes om spilles av Antonio Banderas og mannen bak ryktene er den svartkleddes eneste venn og betrodde, Buscemi (Steve Buscemi). Den sortkledde gitaristen, El Mariachi, er sulten på hevn etter at den lokale mafiakongen Bucho drepte hans kjæreste og ødela hånden hans med blykuler. Som følge av skaden er gitarspillingen lagt på hylla. Instrumentet er nå av sort stål og repertoaret er hevntørstig og spilles i moll.
Som du forstår skal det avfyres mange kuler, og mang en mann må bøte med livet før El Mariachi finner Bucho. På veien dit møter han en vakker kvinne, Carolina (Salma Hayek) som han naturligvis blir betatt av. Hevn, onde banditter og kjærlighet er hovedingrediensene. Klisjeer? Ja, men velregisserte klisjeer. Filmatisk har Rodriguez skapt flere spenstige scener, men ”Desperado” er langtfra like direkte og skarpsindig som ”El Mariachi” var. Det høyere budsjettet gir seg likevel utslag i actionscener med bedre flyt og ikke minst bedre skuespillere. Antonio Banderas er fremragende som El Mariachi der han nærmest danser seg gjennom actionsekvensene. og Steve Buscemi klarer som alltid å skildre enhver situasjon godt.
Regissøren legger tydelig vekt på detaljer og fremførelsen av disse. Selve historien er ikke mye å skryte av, og er lagt mer i bakgrunnen. Estetikk, kunst og vold er Rodriguez' favorittema og ved å sjonglere med disse har han skapt en filmatisk opplevelse som er en riktig Tarantino-utfordrer. Sistnevnte figurerer faktisk også gjennom en av filmens mange små humoristiske detaljer som vitseforteller og ølnyter.
Trenger jeg fortelle at det tekniske hever seg metervis over ”El Mariachi”? Bildet leveres anamorft i nøyaktig 16:9 og er av flott kvalitet. Ikke like sylskarpt til alle tider, men alt i alt meget bra. Det er likevel lyden i Dolby Digital 5.1 som får honnør fra undertegnedes side. Utrolig detaljert lydspor som virkelig understreker de visuelle effektene. Plasseringen av hendelser i lydbildet er meget bra, og talen står frem klar og tydelig. Meget lekkert! På bonussiden er det flere ting å glede seg over. Et artig tillegg er 10 minutter med handycam-storyboard fra regissørens forarbeide samt kommentarlydsporet som er et must å få med seg for alle Rodriguez-fans.
Filmen er velregissert, flott spilt, og med meget bra actionkoreografi. En eminent DVD-utgivelse og høy underholdningsfaktor hever helhetsinntrykket. Som følge av en noe tilbakeholden og svak story, og klisjé etter klisjé blir det ikke mer enn en sterk femmer.