Utgivelsen:
xXx 2: State of the Union (2005)
We need firepower. Do you have anything that shoots bullets?
DVD
Region
Sone 2
Vis alle produktdata
Regi:
Skuespillere:
Les mer om filmen
Relaterte filmer:
xXx (2002)
Fotogalleri
Den originale xXx (Triple X) fra 2002 med machomannen Vin Diesel i hoverollen representerte noe nytt innen agentenes verden. En mer uortodoks og ”tøff i trynet” agent enn Xander Cage skulle du lete ganske lenge etter. Som med enhver suksess, så ønsker naturligvis bakmennene å spinne videre på konseptet, men det skulle vise seg lettere sagt enn gjort da filmens hovedrolleinnehaver og trekkplaster plent nektet å være med i en oppfølger. Manusforfatterne i Hollywood lar seg imidlertid selvfølgelig ikke stoppe av et slikt trivielt hinder. Da var det bare å hive seg rundt for å skrive om manuset, og vips så var del to på skinner igjen. Det skal sies at det var med noe bange anelser jeg satte meg ned for å se på denne oppfølgeren. Undertegnede er en stor fan av originalen og dens hovedrolleinnehaver. Hva musikeren/skuespilleren Ice Cube kunne få til i oppfølgeren var jeg dog mildest talt usikker på.
Spesialagent Augustus Gibbons (Samuel L Jackson) og hans undercoveragenter blir angrepet av noe som minner om en militær utbrytergruppe. For å komme til bunns i saken ser de ingen annen mulighet enn å følge opp sitt suksessfulle xxx prosjekt, der man tok og forvandlet en person med full forakt for autoriteter og infiltrerte denne i agentenes verden. Et lite skjær i sjøen er at Xander Cage er død etter ett oppdrag på Bora Bora, og Gibbons og kompani ser seg tvunget til å rekruttere en ny lærling.
Valget faller på den tidligere råskinnet og elite soldaten Darius Stone (Ice Cube) som nå sitter i et maksimum sikkerhetsfengsel. Stone hater verden og føler seg sveket av hæren og systemet etter et mislykket militæroppdrag. Han rekrutteres etter en heseblesende flukt fra fengselet. Den eneste mannen som nå står mellom en mulig militæraksjon mot Det hvite hus og opprettholdelse av lov og orden, er den mannen som med størst sannsynlighet gir mest blaffen.
En ting skal Ice cube (Barbershop, Higher Learning, Anaconda) ha. Han er konstant sint, og spiller film med innlevelse. Sånn sett så synes jeg at han passer overraskende godt i denne oppfølgerfilmen, noe jeg med min forutinntatt mening ikke hadde noen forhåpninger om. Han fyller helt klart ikke skoene til Vin Diesel og han er helt ærlig ingen naturlig filmtøffing, men det ser både Cube og produsentene ut til å ha skjønt tidlig, og man spiller på litt andre strenger denne gang. Den godeste Herr Ice har i tilegg lært seg å slåss, og fight-scenene er i overkant stilige, noe jeg sånn sett ikke hadde forventet av den litt korpulente hovedrolleinnehaveren. Mannen er i tillegg en ganske bra skuespiller, noe som hans etter hvert ganske lange merittliste skulle borge for. Og hvis du lurte, ja han heter faktisk Ice Cube. Navnet har han på lovlig vis byttet over til.
Historien holder om enn urealistisk, forbausende godt mål med konspirasjoner på høyt politisk plan. Det er tydelig at manusforfatterne har lagt seg litt i selen for å sånn sett ro i land denne oppfølgerfilmen. Jeg ble positivt overrasket over at man faktisk har forsøkt å gjøre filmen severdig. Det kunne vært lett å produsert en billig b-film lignende affære, og med kun økonomiske motiver gjemt seg bak suksessen og navnet til den første filmen.
Det gjør man altså ikke her. Dette er en heller påkostet film, der man tydeligvis har bestemt seg for at selv uten Vin Diesel så skulle man få dette til å bli høy oktan underholdning. Undertegnede vil gå så langt som å si at er du ute etter en film der action skal utgjøre hovedingrediensen så er denne filmen veldig mye bedre enn gjennomsnittet, og likte du den første affæren, så er denne toeren faktisk et aldri så lite must. Det skal legges til at dette var en hyggelig overraskelse, da det sannelig ikke var forventet. Man får videre også forklart at xXx-agentene kun kan brukes på ett oppdrag og så byttes ut, så hvem som dukker opp i en eventuell del 3 kan jo bli spennende å se.
I tillegg så må det sies at enhver film med Samuel L Jackson på rollelisten uten unntak er severdig, og denne filmen er i så måte intet fravik fra den regelen. Jackson i rollen som den pinlig korrekte agent Gibbons er en fryd, og han er helt klart filmens bærebjelke rent skuespillermessig. Willem Dafoe (Spiderman, Platoon) må også nevnes. Han er filmens store skurk, og gjør et minneverdig skurkeportrett. Etter innsatsen som Green Goblin i Spiderman, begynner dette forøvrig å bli et aldri så lite varemerke for denne rutinerte skuespilleren.
Den New Zealandske regissøren Lee Tamahori gjør en stødig jobb bak kamera. Han har blant annet Bond filmen, Die another Day, på resymeet, så han er i alle tilfeller kvalifisert til heseblesende agentfilmer. Heftig kameraføring (tenk MTV-stil) og enorme mengder med eksplosjoner, biljakter, skyting og slåss scener er hovedingredienser, og hva bedre enn å bruke en James Bond-regissør til dette. Rob Cohen, som regisserte den første filmen, er for øvrig en av produsentene på denne.
Sistnevnte produsentgrep er for øvrig et av mange eksempler på at man samtidig kjører veldig safe på denne produksjonen. Det er helt greit som nevnt at man prøver og delvis også lykkes i å gjøre filmen underholdende. Samtidig så er det klart at man her kjører etter en oppskrift som ikke fraviker nevneverdig fra originalkonseptet. Filmen har fått litt kritikk for at det blir mye repetisjon, og akkurat det kan jeg delvis si meg enig i. Den andre delen av kritikken filmen av fått i diverse medier, er at den er urealistisk. Til det er det bare en ting å si: For guds skyld, leier du denne filmen, så må det jo være med åpne øyne. Du setter ikke denne spilleren i DVD-maskinen din hvis du er ute etter et hverdagsdrama. Det får man jo håpe at de alle fleste skjønner. Dette er fri fantasi og like ulogisk som enhver agent film på markedet, men det er jo en del av sjarmen med det hele, og jeg bedømmer den helt klart etter de kriterier.
Til sist skal det oppsummeres at filmen som reinspikket 90 minutters actionaffære duger i massevis. Den er ingen action klassiker, og vil heller aldri bli det. Dette er en typisk film som du ser på dvd fremfor kino, og som du helt klart leier fremfor å eie. En siste liten uforståelig sak angående coveret, er at man på den norske utgivelsen velger å kalle filmen for xXx2 – The Next Level, mens originaltittelen er xXx2 – State of the Union. Å oversette tittelen til norsk er jo en kurant sak, men å oversette den til en annen intetsigende engelsk tittel gir liten mening. Hvorfor og hva poenget med dette er har jeg ingen anelse om.
Teknisk
Som nevnt, dette er en relativt påkostet produksjon, og det merkes ganske godt på så vel lyd som bildedelen. Liker du filmer med mye lyd så er nok dette noe for deg. Det smeller bra i høytaleranlegget og det hele er ivaretatt med valgmuligheter i Dolby Digital 5.1 eller 2.0 eller DTS 6.1.
Dette er jo en film som på mange måter overlever litt på å være høylydt og fartsfylt, og da er det artig å konstatere at produksjonen holder mål og bidrar til en totalt sett bedre filmopplevelse.
Soundtracket er også bra om enn ikke så blytungt som ved forrige Rammstein-representerte utgave. I skuespillernærværet av Ice Cube og Xzibit er det kanskje ikke uventet at det presenteres med mer elementer av rap musikk. Musikken gjør seg i alle tilfeller godt til filmen, og det er til og med klemt inn en låt av avdøde Tupac. Bildet som er klart og flott er i formatet 16:9 letterbox tilrettelagt, og absolutt ingenting å utsette på dette.
Denne DVD-utgaven inneholder i tillegg en del ekstramateriell. Utover standard slettede scener og making of, er det kommentarspor og innføring i spesialeffektene samt egne sekvenser om bilene og våpnene og ikke minst ”the bullet train” som ble brukt. Også hovedrolleinnehaver er representert i sekvensen XXX:According to Ice Cube, hvor hans tolkning av rollen og filmen kommer enda litt mer til sin rett. Det fokuseres litt på at istedenfor å kopiere den første filmen, så har man om enn ikke i veldig stor grad, allikevel forsøkt å lage sin egen vri på det hele. Også småfestlig å få en dypere innføring i agentenes mange gadgets. Alt i alt en dugbar utgivelse både som film og på det rent tekniske plan, og i alle fall en smått positiv overraskelse i forhold til undertegnedes egen mangel på forventninger.