Utgivelsen: 
Revolutionary Road (2008)
Intens historie, intenst fortalt
Velspilt og velfortalt film om et ekteskap som smuldrer på tragisk vis og Sam Mendes' elegante regi ser til at det aldri blir kjedelig.
Se filmklipp
Det er tungt å bli voksen og oppdage at man er i ferd med å leve et helt vanlig, usensasjonelt liv. Først etter to barn og hus oppdager Frank og April Wheeler (Leonardo DiCaprio og Kate Winslet) at de ikke er unike, kunstneriske og fantastiske, men et helt vanlig forstadspar. De forakter naboer og venner som synes de er et slikt flott par, og knuges av konformiteten. Det føles som en kreftbyll midt i selve ekteskapet, og når det viser seg at de har vidt forskjellige måter å håndtere savnet etter noe mer, vokser svulsten.
Slike intense, psykologiske filmer har en slem tendens til å bli stillestående, ofte i bokstavelig forstand. All dialogen driver ofte filmene over i filmet teater, og på sitt verste til filmet radioteater. Dette er imidlertid ikke noe problem når den maniske hyperesteten Mendes hiver seg over materialet. Han storkoser seg med et intenst, levende og aldri kjedelig tidskoloritt der han begår svært få feil. Han lar seg ikke beruse mer av sitt eget filmatiske geni enn at han hele tiden forankrer billedbruken og leken med massetablåer i filmens indre handling. Skildringen av tusenvis av gråkledde menn i slips og hatt på vei gjennom Grand Central Station er f. eks. en så perfekt illustrasjon av konformitet at man aldri trenger å bruke selve ordet i filmen.
Mendes sørger også for god, logisk og jevn fremdrift i historien, og lar skuespillerne få lov til å vise sine betydelige talenter i hver eneste scene. De fleste rutinerte skuespillere får til – og elsker – scener med store emosjonelle høyder, knallgode og hjerterå replikker fremført med gråt og høye stemmer, men DiCaprio og Winslet klarer også å få fenomenalt mye ut av de stillfarne, intense scenene der fravær av ord og ærlighet er så mye verre enn de store utbruddene. Det er nesten synd at Michael Shannon får lov til å stjele alle scenene han er med i med sin nervesvake, men bunn ærlige karakter. Han er god, men det er liksom ikke hans fortjeneste at han får lov til å si det publikum tenker.
Filmen er så velskrevet, så velspilt og så utsøkt filmet, til og med filmmusikken er helt perfekt, komponert av Thomas Newman. Det hele er så vakkert at det blir som intellektuell pornografi, og kan sikkert stimulere til noen aggressive diskusjoner i sofaen om hvem av de to som har mest rett. At alt det vakre pakker inn en uskjønn fortelling om fremmedgjorthet, gjensidig forakt og svik mot seg selv og andre gjør bare produktet fullendt.
Bildet
På sitt beste er det så klart at det virker som om Winslet og DiCaprio står sammen med deg i rommet, andre ganger virker konturer uklare og hudfargene lett forvrengte. Jeg mistenker at det skyldes de mange ulike lysforholdene filmen er skutt under. For det meste er det riktig bra.
Lyden
Her er det hovedsakelig musikken som får utfolde seg, og det gjør den. En fremragende oppløsning som tar vare på hver eneste detalj.
Bonus
Noe av det beste med ”seriøse” filmer er at man slipper trettende dokumentarer om CGI-effekter og skuespillere som gjør sine egne stunts. En nøktern og komplett pakke med deleted scenes, film om filmen, en dokumentar om bokens forfatter Richard Yates og et meget godt kommentarspor fra regissøren selv sammen med manusforfatter Justin Haythe. Mer trengs