Easy Rider (1969)

Ulidelig kjedelig filmhistorie

Nok et eksempel på at filmhistorisk verdi og underholdningsverdi ikke nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre.

Av Martin LahlumFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook29.09.09

Fotogalleri

Se flere bilder

Herregud så kjedelig. Dette er en av de store klassikerne innen amerikansk uavhengig film, og samtidig en av de tidligste uavhengige produksjonene som har blitt distribuert av et stort filmselskap. Filmen ble spilt inn for usle 375.000 dollar og tjente inn svimlende 50 millioner dollar, den halte inn priser i hytt og vær, den har fått status som en av de første virkelige ”road movies”, samtidig som den kategoriseres som en av de første filmene som i utstrakt grad tok i bruk populærmusikk (rock) som score.

Kanskje det er noe galt med meg, men herregud for en langdryg og innholdsløs film dette er. Etter min mening har dens kritikk av det tvetydige amerikanske samfunnet fullstendig overskygget dens filmatiske kvaliteter, for selv om filmen har sine, om ikke banebrytende så relativt originale trekk så er dette en grusomt kjedelig historie om to unge menn som etter en vellykket narkotikahandel setter seg på motorsyklene for å krysse landet og starte et nytt liv.

Filmen, som er produsert av Peter Fonda og regissert av Dennis Hopper (som også spiller hovedkarakterene), er sterkt inspirert av den italienske filmen ”Il sorpasso” (Dino Risi, 1962) som handlet om to unge menn som krysset Italia via bil, og benyttet som ”Easy Rider” syv år senere populærmusikk som filmmusikk.

Filmen ble i sin tid en gedigen suksess blant ungdom, og var sammen med bl.a. ”The Graduate (Nichols, 1967) en av årsakene til at de store studioene eksplisitt rettet sine nye filmer mot nettopp det yngre publikumet. Dop, rock ’n roll og frihet var temaer som slo for seg i både film- og musikkverdenen.

”Easy Rider” satte for alvor fart på Dennis Hoppers karriere, men også Jack Nicholson gjorde sitt absolutte gjennombrudd med denne filmen. Og det er nettopp Nicholson som gjør denne filmen severdig. Han gjør en fantastisk rolleprestasjon, og fikk da også betalt for strevet via en haug med priser.

Foruten Nicholson er det kun et par scener jeg personlig fant givende, og det er når de reisende blir verbalt jaget ut av en kafé mens jentene der blir hodestups forelsket i dem, samt filmens avsluttende scene. Foruten disse blir det brukt alt for mye tid på å filme den amerikanske naturen og rett og slett kjedelige scener med kjedelige karakterer i en kjedelig setting.

Bildet
Filmet på både 16mm og 35mm ligger det i kortene at bildekvaliteten er noe varierende. Allikevel er dette gjort såpass finurlig at det ikke fremstår plagsomt. Bildet er noe kornete, men med tanke på produksjonskostnadene så er dette langt ifra ille. Uten noen form for sammenligningsgrunnlag virker bildekvaliteten på denne blu-rayutgivelsen temmelig bra, med sterke farger, få filmskader og godt bildet til en billigprodusert uavhengig film fra hippietida å være.

Lyden
Dolby Digital 5.1 mono og DD TrueHD er de to engelske lydmulighetene på denne utgivelsen. TrueHD-sporet låter kanskje friskest, men det er ikke gjort en veldig god lydjobb her. Bassen blir for utpreget og diskanten for skarp, og det er rett og slett alt for lite dynamikk i lydbildet. Derfor blir lyden ganske ubehagelig i høyt volum. I særs gjelder dette på musikksiden.

Bonus
Det er lagt til et kommentarspor med Dennis Hopper, samt en times lang dokumentar om produksjonene. Innholdet er av meget høy kvalitet, og selv om det er elementer ved filmen jeg ble noe overrasket over at ikke er inkludert så er dette en veldig utfyllende og innholdsrik dokumentar.