Fanny og Alexander (1982)

Fanny og Alexander

Bergman avsluttet mer eller mindre sin karriere som filmregissør med denne mektige filmen, og klarte å få med nesten alle sine favoritt-temaer, mer estetisert enn noensinne.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook07.10.08

Fotogalleri

Se flere bilder

Fanny og Alexander er søsken og tilhører den steinrike gamle Ekdahl-familien i en mindre by i Uppsala. Den gamle handelsfamilien er engasjert i teater og kultur, og i det stilige, noe dekadente juleselskapet som åpner filmen opprettholder de svenske, lavadelige tradisjoner som en front mot løssloppen fyll og hor. Det er likevel en gjennomført vennlig atmosfære. Det er symptomatisk at selv den verste gamle grisen i familien er oppriktig snill mot både tjenestejentene han har seg med og sin frisinnede kone, han er oppdratt i et miljø der kjærlighet og hensyn til andre er det viktigste selv om familien strengt tatt er så rik at de kan skrive reglene selv.

Men når Oscar, Fanny og Alexanders far, dør gifter deres mor seg med stedets karismatiske nye biskop. Han er en klassisk religiøs autoritetsskikkelse, en maktovergriper og manipulator av verste slag. Ekteskapsinngåelsen er bevisst masochisme fra en kvinne som er trett av snillhet og økonomisk overflod, men det er sønnen Alexander som havner i konflikt med den onde stefaren.

Filmen er skapt av en regissør som planla å legge opp på toppen av sin karriere. Bergman var på dette tidspunktet en virtuos, med virtuosens selvsikkerhet. Han visste hva han ville fortelle, og han visste hvordan. Favoritt-temaer som erotikk, død, autoritet, ansvar og familie er sterkt fremtredende, og er nesten som en oppsummering av alt Bergman har gjort før. Det er også moro å se hvordan Bergman klarer å tilsløre de frekkeste klisjeer med eterisk vakre bilder, kalkulerte kamerakjøringer og selvsagt lyssettingen og bildene til Sven Nykvist, hans faste fotograf og en av bransjens beste noensinne.

Skuespillerne er av de beste broderfolket har hatt å by på gjennom tidene. Suverene Allan Edwall, energiske og sprudlende Jarl Kulle og intense Jan Malmsjö er særdeles perfekte i rollene. Jeg sliter litt mer med barna selv. De er ikke dårlige, men det blir mye stivhet her. Muligens er dette en konsekvens av Bergmans manglende erfaring med å instruere barn.

Filmen lider imidlertid under at den er for kort. Det virker kanskje rart å si at et tre timer langt epos blir for kort, men Fanny og Alexander ble spilt inn som film og en mye lengre TV-serie på én gang. Dette er nok grunnen til at spennende konflikter og bihistorier antydes uten å bli fulgt opp, vi introduseres for personer vi aldri ser igjen og flere scener hugges tvert av. Dette motarbeider i høy grad Bergman og Nykvists vakre billedbruk og hindrer filmen i å bli mesterverket den kunne ha blitt. Et verdig punktum for en stor regissør, men Det sjunde inseglet ble likevel hans beste film.

Teknisk
Bildene er nydelig restaurerte. Jeg tviler på at det er mulig å få en produksjon fra 1981 noe bedre enn dette. Dessverre er lyden et trist kapittel. Det skal være DD 2.0, men det virker ofte som 1.0, trangt og flatt som det er. Man kunne godt ha kostet på seg en fullstendig remiksing i DD 5.1, slik det er gjort med mange filmer med betydelig lavere kulturell verdi. Likeledes er den totale mangelen på ekstrastoff påfallende.