Utgivelsen: 
Stalingrad (2013)
Spetakkel for øyne og ører
En russisk actionfilm basert på slaget om Stalingrad. Dyngevis av CGI, 3D og IMAX i en film som ville blitt godkjent av KGB, GRU og NKVD.
Mens en gruppere russiske hjelpearbeidere er i ferd med å berge noen tyskere som har havnet i fare under en naturkatastrofe i Japan, forteller den ene redningsarbeideren hvordan han mistet fem fedre i slaget om Stalingrad. Et litt merkelig valg av tema for å muntre opp en tysk dame som ligger fastlåst under en knust bygning, men enten han er en fantasifull forteller eller grusomhetene i Stalingrad var mer preget av superhelter enn man før har trodd, så blir det mer underholdende enn man kunne tro . Gjennom fortellingen blir vi kjent med en gruppe menn med vanskelige navn, samt en tysk kaptein som kanskje, kanskje ikke er en ærlig soldat og hans gjennomført onde overordnede.
Nå skal man unne russerne å lage patriotiske actionfilmer fra andre verdenskrig. Amerikanerne gjør det hele tiden, og de fleste av dem har ikke så mye bedre plot enn denne og er minst like fulle av patos og veiving av flagg. Innhold og form er imidlertid på en fatal kollisjonskurs her.
Filmens form er actionfilmen, og her har regissøren Fedor Bondarchuk vært på et regelrett plyndringstokt i verktøykassen til Zack Snyder. Her er slow motion og slow motion som brått speedes opp, her er akrobatisk nærkamp og like akrobatiske skuddvekslinger. Her er kuler og granater som på dramatisk vis går i så sakte kino at man rekker å flytte seg for dem, og det spares ikke på hardkokte one-linere av samme slag som i krigshyllesten 300.
Er det bare meg, eller er det en tanke uverdig å bruke denne voldsromantiserende formen på fortellingen om langvarige og grusomme krigshandlinger fra virkeligheten? Dette er som å se Watchmen herje med nazistiske soldater, og om Watchmen var en aldri så seriøs tegneserie, så var det en oppdiktet fortelling.
Moral til side, Bondarchuk sliter hardt og mislykkes i å instruere skuespillerne til å følge effektfolkenes moderne tempo og prangende galskap. Det er manuskriptets skyld; skuespillerne tvinges til å spille i den tradisjonelle tunge, russisk stilen fordi replikkene lyder mer som litteratur enn som menneskelig tale. Regissøren gir dertil replikkene ekstra tyngde - som om de trengte det - med langsomme, dvelende kamerakjøringer og lange, ettertenksomme pauser. Det bør muligens lovfestes at man ikke skal ha langsomme kamerakjøringer og ettertenksomme pauser og slow motion i samme film. Filmen blir så magisk langtekkelig at det tok meg hele søndagen å komme gjennom de to timene den egentlig skulle vare.
Filmen blir en hybrid, en misdannet hybrid. Jeg innrømmer at det finnes en og annen effekt som er særs vellykket, som et styrtende bombefly i close-up (og slow motion), lekkert fremstilt i fargesprakende CGI og helt sikkert praktfullt i 3D. Men effektene tjener ikke filmens historie det aller minste. Det er mulig at det fantes en rørende historie her om en gruppe soldater som kommer nær innpå en ung pike, midt oppe i blodige krigshandlinger. Et fortelling om kampen for å beholde sin menneskelighet under umenneskelige forhold. Men alle tanker overdøves av en ugjennomtrengelig, ofte ufrivillig komisk lapskaus av malplassert action og overdådig, visuell støy.
Dette skulle nok være et russisk motstykket til Saving Private Ryan. Men det ble bare det russiske motstykket til Pearl Harbor.
Teknisk
Takket være alle de digitale effektene er råmaterialet så bra at bildet til og med ser fint ut i DVD og 2D. Lyden er også brautende og flott mikset. Making of-filmen er helt grei selv om de involverte fremstår som komisk brautende og selvhøytidelige, noe som ikke kom som en overraskelse.