Utgivelsen:
Territory (2007)
I fucking hate animals, especially ones that can kill you!
En film om en kjempekrokodille som leker seg på sin hjemmebane med en gruppe med intetanende mennesker? Ja, hvorfor ikke? Det funket faktisk overraskende greit i ”Lake Placid”.
Se filmklipp
En gruppe med turister har sett seg ut en idyllisk tur på floden i Australia, men på vei tilbake oppdager de et nødbluss og setter ferden mot nødblusset for å se om noen er i fare. Vel fremme innser de at noe er fryktelig galt. Ut fra intet dukker en diger krokodille opp og velter den digre båten. Hele gruppen kommer seg i land på en øy midt ut på vannet, men med tidevannet på vei inn vil etter hvert hele øya være under vann. Om de ikke ønsker å bli føde for den store faren som lusker i vannet, er de nødt til å gjøre noe veldig snart…
Greg Mclean (som er filmens regissør) må, på den ene siden, bli ansett som å være en meget god ambassadør for Australia ved at han med sine to største suksesser (denne filmen og ”Wolf Creek”) viser frem mye av det vakre Australia har å by på. På den andre siden har han ikke akkurat temaer i sine filmer som setter Australia i veldig godt lys. I ”Wolf Creek” presenterte han oss for en massemorder som på bestialsk vis drepte en rekke backpackere, mens han i denne filmen tar oss med ut i naturen for å hilse, om enn noe ublidt, på en sulten krokodille. Han skal vel ha noe ære for at han bruker Australia såpass aktivt som han gjør, men det finnes grunn til å undre over hva han vil presentere neste gang. Kanskje blir det en over-aggressiv kenguru?
Filmen bærer preg av at den ikke er laget med midlene til en real blockbuster à la Hollywoods markante underholdningsfilmer, men med tanke på hva de har fått til så vil jeg si at denne filmen fungerer greit. Den digre krokodillen er ofte såpass skjult at vi ikke får se dens sanne CGI-ansikt hele tiden, men når vi først få se den så ser den ikke helt på trynet ut. Hvorfor den er blitt hedret for sine spesialeffekter er derimot et aldri så lite mysterium, for SÅ god er den ikke på langt nær.
Skuespillerne i denne filmen frontes av de mer kjente navnene Michael Vartan (best kjent fra Alias-serien) og den dyktige Radha Mitchell. Ingen av de to hovedrolleinnehaverne eller de mange birollene virker genuint redde eller dynket i sorg etter at de møter på den fryktinngytende krokodillen eller at de da mister en de elsker. Men heldigvis så rettes ikke fokuset på nettopp dette; de velger heller å fokusere på Vartan og Mitchells karakterer og reisen de setter ut på via en slik horribel opplevelse.
Ved å bruke Australias nydelige natur blir filmen et blikkfang man ikke så lett ser forbi. Filmens noe absurde handling blir dermed satt i skyggen gjennom store deler av filmen, men jeg synes nå at filmens avslutning blir noe vel forutsigbar (og da er det ikke så mye spennende natur å se heller). Sangen som dukker opp når rulleteksten setter i gang med sin del av arbeidet er nok det beste med hele filmen. ”Never smile at a crocodile. No, you can’t get friendly with a crocodile.” Så sant så sant vil jeg si, og jeg vil si at den lille komiske gløden i sangen for så vidt er et greit utgangspunkt om man vil lage en film om en monsterkrokodille.
Jeg har sett ”Primeval” og ”Lake Placid” som da begge handler om en stooooor krokodille. Sistnevnte er nok min favoritt om jeg også tar med denne filmen i regnestykket. ”Lake Placid” har nemlig en fin skuespillergjeng og en fantastisk humoristisk sans i tillegg. ”Territory” (eller ”Rogue” som den egentlig heter) havner ganske langt ned på stigen når det gjelder alle filmer jeg har sett, men nummeret inntil et greit forsøk vil jeg allikevel kalle dette. Terningkastet blir dermed en sterk toer.
Teknisk
Teknisk sett så er ikke dette noen enormt god utgivelse. Jeg synes verken at lydsporet i Dolby Digital 5.1 fikk gjort så mye med filmen som det kunne ha gjort. Ved å trykke på litt ekstra i sub’en og kanskje også bidra til litt mer lyd i de bakre høyttalerne, ville det vært en film som kanskje fikk frem en høyere puls hos undertegnede kun via lyden.
Bildet, levert i 16:9 anamorphic widescreen, er heller ikke stort å skryte av, for selv om det er rent og har noen flotte scener involvert, så mangler det litt flere nyanser i fargene, pluss at også detaljene kunne vært skarpere.
Til slutt kan jeg jo nevne at det du finner som ekstramateriell på denne utgivelsen begrenser seg til en skuffende samling med trailere. Jeg skulle gjerne ha sett litt på hvordan de lagde CGI’en til denne filmen, samtidig som at noen intervjuer hadde gjort susen, men det ble aldri tilfellet denne gangen.