American Gangster (2007)
American Gangster
Sann gangsterhistorie fra syttitallet, hyperrealistisk tidskoloritt, stil så det holder og noen av bransjens beste skuespillere. Men den er ikke signert Scorsese, selv om det høres slik ut.
Se filmklipp
Gangsteren Frank Lucas har gått gradene hos sin sjef, venn og læremester Bumpy Johnson, mannen som eide store deler av Harlem i flere tiår. Men når sjefen hans dør av naturlige årsaker i 1968, har han også øynene åpne for moderne metoder. Han reiser til Vietnam der krigen raser, skaffer seg sine egne kontakter for høykvalitetsheroin, og importerer det selv i store kvanta.
Lucas styrer alle ledd av organisasjonen, og han trenger ingen underleverandører. Han bringer inn slekta si fra North-Carolina som løytnanter og kapteiner i organisasjonen, de eneste føler han kan stole på. I New York og New Jersey er politifolk til salgs, så ingen gjør noe seriøst forsøk på å stanse Lucas så lenge konvoluttene med kontanter blir levert. Selv på heroinmarkedet er det ingenting som selger så godt som underpriset kvalitet, og etter noen hektiske år er det La Cosa Nostra som må stå med luen i hånden og nedslått blikk foran den velsoignerte, svarte gangsterbossen. En grå eminense, men bossen over alle bosser. Den eneste han har mot seg er en av New Jerseys ytterst få ærlige politfolk, den utstøtte enfant terrible Ritchie Roberts.
Ridley Scott har i all enkelhet og med besnærende frekkhet gått hen og gjort en Martin Scorsese, akkurat mens Scorsese drev og prøvde å gjøre Hong Kong. Ridley Scott er lett å undervurdere rent artistisk, siden han har vært uforskammet nok til å få en hel serie med kolossale suksesser på CV’en sin.
Men Scott er aldri feig og han har så definitivt sin egen stil. Med American Gangster er han på hjemmebane, i trange gater, mørke smug og høye skyskrapere. Det er et grelt og usselt New York og New Jersey han tegner for oss. Snøen henger i lufta i grå, skitne gater preget av slitne horer, tagging og skitne butikkfasader. Interiøret er preget av nedslitte artifakter fra det tidlige sekstitall, som kontorutstyr og telefoner i plast og bakelitt i gyselige grønntoner. På syttitallet var alle skjorter av nylon, og alle var innsvingede til tross for at dette var det eneste tiåret da bilringer (og mustasjer) var høyeste mote blant menn.
Enda er alt dette visuelle snadderet bare et bakteppe for en detaljert, spennende og dypt engasjerende historie, drevet fremover ikke av action, men av flott dialog fremført av eksellente skuespillere i toppform. Jeg har tidligere nevnt at Denzel Washingtons roller alltid utstråler intelligens, og med Frank Lucas når han en foreløpig topp. Lucas er elegant, tilbaketrukket og lavmælt, med skarpe øyne som registrerer absolutt alt som foregår rundt ham.
Han er den totale kontroll, og han nyter sin rikdom med sine venner og familie på svære tilbaketrukne gods, ikke med prangende vulgær livsførsel på gata. Han forakter hallikdressene og de store hattene, og går for en tidløs europeisk eleganse han har plukket opp fra mafiavennene til sjefen sin. Selv rasekortet bruker han til sin fordel, ikke engang FBI vil tro at en ”nigger fra Harlem” virkelig kan være narkobransjens ubestridte keiser.
Russell Crowe har den utakknemlige oppgaven å fremstille Lucas’ antagonist Ritchie Roberts. En politimann som minner om en uoppredd seng, han ser alltid ut som om han ble avbrutt før han ble ferdig med å barbere seg og kle seg, han spiller søppelmat og han har kjørt ekteskapet sitt til helvete. Men Crowe klarer å formidle mannens indre styrke og stålharde moralske ryggrad. Derfor får vi ingen problemer med å heie på Roberts når han nitidig setter sammen saken mot Lucas – og mot sine egne korrupte kolleger.
Alle de mindre rollene er også utmerket besatte, ofte med sjokkerende kjente navn i pyttesmå roller. Herlig ekle Josh Brolin som skitten politimann, dyktige Cuba Gooding Jr. som en av Lucas’ konkurrenter, dystre Armand Assante som old school mafioso og fremragende Idris Elba fra The Wire som Lucas’ rival Tango skiller seg særlig ut. Dyktige skuespillere kjenner ofte igjen lukten av en kommende suksess når den napper i nesa, så det er tydelig at Scott har fått velge og vrake.
Filmen fungerer på absolutt alle plan. Scott kan filme en shoot-out bedre enn de fleste, han har et godt øre for dialog og visuelt sett er filmen en fryd fra første til siste bilde, iallfall for de av oss som aldri får nok av stygg-pene bilder fra storbyen. Selve historien om Frank Lucas fortelles på episk vis og regissøren tar seg god tid. Filmen varer i to og en halv time, men kortere kunne den ikke vært.
Ridley Scott gjør ikke bare en Scorsese. Han gjør faktisk en bedre Scorsese enn Scorsese klarer selv for tiden og som bonus bringer han med sitt eget særpreg. Dette er den beste gangsterfilmen siden Casino.