Utgivelsen: 
Elefantmannen [StudioCanal Collection] (1980)
David Lynch på sitt beste
En av underholdningsbransjens tristeste historier fortelles her i en av filmhistoriens vakreste filmer.
David Lynch har skapt seg et varemerke innen filmverdenen hvor innviklede fortellerteknikker og handlingsforløp ofte skaper en forvillende effekt som ikke bare er fascinerende men også ytterst underholdende. Med ”The Elephant Man” tok han dog steget i en helt annen retning, for her fortelles den virkelighetsbaserte historien om John Merrick (her spilt av John Hurt), mannen som på grunn av en sykdom fikk en grotesk deformert fysikk som medførte at han ble et utstillingsobjekt for folks makabre og hensynsløse skuelyst og fordømmelse.
Når legen Frederick Treeves (Anthony Hopkins) en dag får se Merrick/Elefantmannen blir han så fascinert at han frigjør ham fra hans brutale og nedlatende eier Bytes (Freddie Jones) for å studere denne mystisk deformerte personen. I sine studier oppdager han til sin store forferdelse at under overflaten er Elefantmannen en helt vanlig person med følelser som alle andre, men med store psykiske problemer etter et liv med brutal undertrykkelse.
Lynch laget en fantastisk film om frykten for det ukjente og følelsen av å ikke strekke til tre år tidligere i den meget sære ”Eraserhead”, og selv om mye av tematikken følger med til ”Elefantmannen” er dette en langt sterkere historie, der fortvilelse i stor grad har blitt byttet ut med forargelse og medlidenhet. Personlig har jeg aldri opplevd en film som bringer med seg like mye tristhet som denne filmen, og som skildrer menneskers umenneskelighet på en så sterk måte.
David Lynch har her skapt et fantastisk mørkt univers, filmet i svarthvitt med en ekstremt nydelig dybde og bildeskarphet som forsterker filmens handling og budskap ytterligere. Skuespillet er rett og slett fantastisk, og er sammen med John Morris skremmende gode musikk med på å skape en urovekkende flyt mellom det vederstyggelige og det rørende i handlingen.
Som avslutning skriver Lynch under med filmhistoriens kanskje vakreste øyeblikk.
Bildet
Bildet er for det meste av meget god kvalitet, men det hadde fortjent en liten bearbeiding. I sær er det de mørkere scenene som lider her, for flakkende lys har en tendens til å passere over skjermen og forringe bildekvaliteten. Dette problemet fremstår faktisk verre på denne blu-rayutgivelsen enn på DVD-utgivelsen jeg har sett av filmen. Dog er svartnivået (og bildet generelt) skarpere og mer detaljert enn på DVD, og kanskje ligger noe av problemet nettopp der - at bildet blir så skarpt at det også fremtvinger dets svakheter. Allikevel er bildekvaliteten langt bedre enn på noen DVD jeg har sett av filmen, med minimalt støy. Formatet er 2.35:1 med oppløsning 1080p HD.
Lyden
Jeg har ingen ting å utsette på lyden, for den er rett og slett fantastisk, med lydeffekter som skaper en følelse av at man nesten er til stede i London. Dialogen kommer godt frem, musikken er majestetisk og lydeffektene mektige, selv om jeg skulle ønske at bakhøyttalerne hadde blitt benyttet i enda større grad.
Bnous
Denne utgivelsen kommer som en del av serien StudioCanal Collection som Universal lanserer på blu-ray. Innpakningen er rett og slett fantastisk, og gjør full ære på en mildt sagt enestående film. Inne i denne bokformede utgaven ligger det et 20-siders informativt hefte om filmen skrevet av filmskribent og -kritiker Tom Huddleston.
På ekstramaterialefronten er det lagt til en dokumentar om Joseph Merrick, tre intervjuer med David Lynch og et intervju med John Hurt. Dokumentaren er veldig interessant og vellaget, men intervjuene er av varierende kvalitet. Intervjuet med David Lynch gjort av den franske komponisten og forfatteren Michel Chion er rett og slett pinlig på grunn av Chions uprofesjonalitet. Intervjuet med John Hurt er mer interessant, men blir noe langtekkelig og oppramsende, på samme vis som Mike Figgis intervju med David Lynch.
blog comments powered by Disqus