Utgivelsen: 
Requiem for a Dream (2001)
En av tidenes sterkeste filmer
Fotogalleri
Det er nesten litt vanskelig å begynne når man sitter og skal prøve å gjenfortelle en slik film. I hvert fall rett etter at man har sett den. Jeg hadde sett den før, og hadde en slags grue-/glede-følelse da jeg nå skulle se den på nytt for å anmelde den. Filmen handler i korte trekk om dop og konsekvenser. Vi blir kjent med fire karakterer, og hvordan en voksende avhengighet for narkotika tar et godt grep rundt dem alle og bokstavelig talt fucker opp livene deres fra ende til annen.
Åpningsscenen i ”Requiem for a Dream” setter stemningen fort. Harry Goldfarb (Jared Leto) er hos moren sin, Sara (Ellen Burstyn) for hundrede gang for å ”låne” tv-apparatet og ta det med til pantelåneren. Harry, kjæresten Marion Silver (Jennifer Connely), og kompisen Tyrone Love (Marlon Wayans) trenger penger til sin neste dose heroin. Og når de ikke har nok, er det kjekt å kunne benytte seg av familien. Sara Goldfarb er en ensom enke, som protesterer på, men aksepterer sønnens oppførsel. Han er tross alt det eneste hun har - i tillegg til tv’en. Sara er nærmere besatt av all underholdning som eksisterer på skjermen, og når hun en dag får en reklametelefon fra en av kanalene, oppfatter hun det som om hun har vunnet en konkurranse og skal være med i tv-programmet JUICE. Hun blir fort nabolagets midtpunkt, og med forestillinger om sin livs drøm i oppfyllelse setter hun igang et slankeprosjekt for å komme inn i den fineste kjolen sin. En uinteressert og travel lege gir Sara noen mirakelpiller som skal hjelpe, og hun setter begeistret i gang å knaske, mens hun venter på å få høre mer om når hun skal bli berømt.
Slik tar filmen oss med mot avgrunnen sammen med disse menneskene, som selv mener alt går i riktig retning. De tre unge føler mer og mer kontroll over livet, og legger store planer om å gjøre det stort innen dopsalg, som til slutt skal gjøre dem rike. Imens øker Sara pilleforbruket mens hun stadig raser ned i vekt og manisk reklamerer for nabokjerringene om hvor flott hun skal bli på tv.
Det er vanvittig smertefulle saker regissør Darren Aronofsky (”Pi”, ”Supermarket Sweep”) lar oss komme innpå karakterene og føle på her. Manuset er av Hubert Selby jr., som også har skrevet romanen filmen er basert på. Og for å være litt kynisk, så er jo egentlig ikke manuset spesielt originalt i utgangspunktet; mange filmer har vist stakkarer som sliter med dopavhengighet. Men jeg kan likevel trygt si at man sitter igjen etter filmen, med ekte smerte i magen og brystet. Hva er det da som gjør dette? Jo, det er likevel manuset, men ikke alene. Det er i symbiose med regi, skuespill og ikke minst klipp (filmen inneholder over 2000 klipp, og de fleste spillefilmer ligger på 600-700!!) og lyddesign at resultatet er en såpass egenartet film som det er.
Aronofsky har enkelte spesielle (og veldig stilfulle) visuelle grep, og man kan tydelig se trekk fra hans tidligere erfaringer med musikkvideoer, især når det gjelder kameraføring. Filmen er også kjent for sin bruk av splitscreen i enkelte scener - best husker jeg den tidligere beskrevne åpningsscenen, hvor Sara og sønnen Harry krangler på hver sin side av badedøren, med splitscreen mellom seg. Klippen gjør underverker med den filmatiske illustrasjonen av menneskene i filmen og deres sinntilstand fra de fyrer opp lighteren under skjeen med heroin, til det er i blodet og vi blir med på den herlige reisen deres under medikamentenes virkning. Og dette bare på få sekunder. Men straks blir vi (og karakterene) tatt med ned fra skyene igjen, til fortvilelsen og panikken over at nytelsen er borte. Vi får opplevelsen av et kjøleskap som kommer gående for å spise oss opp, og tv-studioer som kommer ut av tv’en og inn i stua. Det tar fullstendig av til tider, og gir paradoksalt nok en virkelig realistisk skildring av det karakterene opplever.
Jeg blir nødt til å bemerke en visuell effekt til, som blir brukt i den første delen av Saras pillemisbruk. Hun kjenner energien flomme over, og spinnvill suser hun rundt i leiligheten og vasker og rydder, tar klær ut og inn av skapet, bælmer kaffe osv. Dette ble finurlig filmet med en såkalt motion control-rigg, hvor kameraet kjører ekstremt sakte mens det tar ett og ett bilde, i til sammen 40 minutter. Imens stresser skuespiller Ellen Burstyn (”The Exorcist”, ”Walking across Egypt”) livet av seg foran kameraet, som en ekstatisk og påvirket Sara Goldfarb. Når dette opptaket kjøres i normal hastighet, blir det en ganske delikat 10 sekunders kjøring i normalt tempo mens alt foran foregår i fortfilm. Så alt for fancy er det vel egentlig ikke, men det er nok en liten finurlighet som bidrar til filmens suksess.
Jeg var helt sikker på at filmen og skuespillerne hadde høstet noen Oscar, men sannheten er at den ikke fikk noen. Ellen Burstyn var nominert for beste kvinnelige hovedrolle, men jeg leser på nettet at hun ble slått på målstreken av Julia Roberts for ”Erin Brockovich”. Et feil valg, spør du meg, men men. Hun (og filmen generelt) har i alle fall fått flere andre mindre priser for sin prestasjon. Burstyn gjør den absolutt beste rollen i filmen, og også den beste jeg har sett henne i. Det er tydelig at hun ga mye av seg selv for at filmen skulle bli bra. Den overnevnte motion control-scenen ble faktisk filmet to ganger, etter hennes ønske, fordi hun ikke likte sin egen innsats i første opptak. En annen morsom prestasjon er jo Marlon Wayans - en mann jeg i hvert fall kjenner best som dopvraket og moromannen Shorty Meeks i ”Scary Movie”-filmene. Artig å se at han både greier å spille troverdig narkoman og komisk parodi på narkoman. Jared Leto (”The Thin Red Line”, ”Fight Club”) og Jennifer Connely (”Dark City”, ”A beautiful mind”) gjør også fine, streite (kanskje litt feil uttrykk, men dere skjønner?) prestasjoner - Connely er kanskje litt mer troverdig enn Leto, men jeg liker dem begge.
Alt i alt en meget spesiell filmopplevelse, dette. Sterkt, sterkt, sterkt. Følelsen man sitter igjen med når rulleteksten ruller er bare uggen, rett og slett. Det er jo i og for seg underholdning, men den er grusom. Men likevel er den jo bra igjen. Og den fungerer utmerket som antipropaganda mot narkotika! De aller fleste som ser denne filmen sier: ”Jeg angrer ikke på at jeg så den, men kommer ikke til å se den igjen!” Jeg tror jeg sier meg enig i dette utsagnet. Bedre greier jeg rett og slett ikke å forklare det. Jeg sier bare: Se den! Ikke bli redd av det du har hørt, bare se den! Én gang.
Teknisk
Normalt bra lyd og bilde, Dolby Digital 5.1 og 16:9 fullskjerm. Ganske fullspekket med ekstramateriale, og det er bra. Man har litt lyst til å komme inn litt bak filmen etter å ha sett den. Dette får vi, gjennom en fin ”making of”-dokumentar, og også Aronofskys kommentarspor. Han er en av de bedre regissørene jeg har hørt til å forklare seg og fortelle detaljert om produksjonen uten at det blir kjedelig. Helt utav det blå poppet det også opp to skjulte reklamer for tv-programmet Sara Goldfarb blir hekta på i filmen. Ganske morsom liten bonusgreie. Minidokumentaren ”Anatomy of a scene” likte jeg også, da den i mer detaljert grad tar for seg den flere ganger nevnte motion-control-scenen. Absolutt en respektabel mengde info puttet inn på en disc!