Utgivelsen: 
24 - Sesong 7 (2009)
Same old. New wrapping.
Hvis du har sett de første seks sesongene av 24 så vet du hva du kan forvente av den syvende. Det er like morsomt denne gangen.
FBI mistenker en gruppe terrorister for å være i ferd med å ta kontroll over landets infrastruktur, ved å hacke seg inn i det som skulle være helt utilgjengelige datanettverk. Hvis de lykkes kan de i praksis kontrollere alt fra atomreaktorer til flytrafikk, og med slik makt kan de enkelt tvinge de stolte forente nasjoner i kne. Det viser seg snart at bakmennene er de samme som står bak opptøyene i det imaginære afrikanske landet Sangala, der den TV-sendte forløperen ”24: Redemption” fant sted.
CTU eksisterer ikke lenger. Jack Bauer (Kiefer Sutherland) er rotløs og fortvilet. De siste årene har han drevet rundt om i verden i et forsøk på å slippe unna alt, og kanskje til og med finne indre fred. Men etter det som skjedde i Sangala, er han nå tilbake på amerikansk jord. Nærmere bestemt i en rettssal i Washington DC, anklaget for flere tilfeller av tortur. Tross alt han har gjort for landet sitt, mener juryen at midlene han har brukt for å gjøre nettopp det, er alt for drøye. Det ser ikke ut til at han får muligheten til å torturere noen igjen med det første.
En av lederne for terroristgruppen FBI er på sporet av, ser ut til å være en gammel kjenning av Jack - nemlig Tony Almeida (Carlos Bernard). Det tar altså ikke lang tid før herr Bauer er hentet ut av rettssalen. I kjent stil tråkker Jack over absolutt alle streker, og bryter samtlige aksepterte samfunnsnormer, for å redde verden nok en gang. Med en tidsfrist på 24 timer.
En kan diskutere sannsynligheten for at én og samme mann havner midt oppe i sentrum av hendelsene hver bidige gang USA er i ferd med å gå dukken. Og en kan diskutere om det finnes mennesker som er villige til å ofre så mye, og gå hinsides langt, for et land som er i ferd med å dolke en i ryggen. Men det er søren meg like spennende uansett. Som (nesten) alltid viser skaperne av den avhengighetsdannende TV-serien at de virkelig er mestre på å opprettholde et vanvittig spenningsnivå. Kløktige tvister, alt for drøye cliff-hangere til hver episodeslutt og et brutalt tempo gjør at også dette syvende døgnet får deg klistret til skjermen.
Jack Bauer er seg selv, på godt og vondt. Han har vært gjennom mye, og tatt mange slag for landet sitt, men han holder det gående. Noen ganger blir det dog for mye av det gode, selv om han spiller rollen sin godt. Gamle kjenninger som Tony Almeida, Bill Buchanan (James Morrison) og Chloe O’Brian (Mary Lynn Rajskub) er tilbake, og opprettholder en viss kontinuitet i serien, tross en ellers helt ny setting - der kjente og kjære Los Angeles for første gang bokstavelig talt er helt ute av bildet. Denne gangen er det hovedstaden Washington DC som får gjennomgå. Med en ny sesong, en ny location og halvparten av de gamle kjenningene døde, er det en mengde nye fjes å se. Blant annet landets første kvinnelige president, Allison Taylor, spilt av Cherry Jones, og FBI-agent Renee Walker, spilt av Annie Wersching - som begge bidrar til at kjønnskvoten fylles opp med stil.
De første sesongene av 24 hadde en sjarm og originalitet som til en viss grad forsvant etter hvert. De kjente og kjære karakterene endte opp døde én etter én, mens serien ble mer og mer kynisk. Nå er 24 på vei til å ta seg opp igjen, med relativt menneskelige karakterer - og hint av originalitet i en sliten mal. For når en henter frem malen for en sesong av 24 er mye gjort. En betydelig trussel mot USA har akkurat kommet fram i lyset. Fra den er oppdaget til den er nøytralisert går det 24 timer. Jack Bauer er den som ordner det. Han er villig til å ofre seg selv og andre for å gjøre det. Presidenten spiller en viktig rolle, og er gjerne direkte involvert. Vi følger spent med i real-time, med én episode per time, mens skjermen deler seg opp så vi kan følge med på flere ting samtidig. Det er det samme hver gang, om det så er atombomber eller dødelige virus som utgjør trusselen. Men vi mennesker liker som kjent det vi kjenner fra før. Spesielt Jack Bauer som gauler at en stakkars mann skal komme ut av bilen med hendene der han kan se dem.
Bildet
Det er en del korn i bildet, og det er litt matt i skyggene. Bildet er likevel skarpt og klart. Fargene er stort sett klare og naturlige, men noen ganger også litt kalde og sterile. Svartnivået er ganske greit, men mørke skygger som er ute av fokus fremstår gjerne som kornete gråtoner heller enn dyp svart, noe som ødelegger litt. Alt i alt er bildet riktignok ganske fint. Presentert i 1.78:1.
Lyden
Det er noe nesten hjemmekoselig ved å høre det velkjente ”tikk… takk…” mens den digitale klokken spinner fram på skjermen for første episode, og Kiefer Sutherlands stemme forteller at følgende finner sted mellom 08 og 09 på morgenen. Lyden er skarp og fin. Musikken varierer fra svært anonym til relativt fremtredende, og underbygger stemningen mesterlig, uten at lyden er dårlig på noe tidspunkt. Lyden spilles av i 5.1 DTS HD Master Audio.
Bonus
Det er ikke så alt for mye bonusmateriale her, men det som er der er spennende. Den kvarterlange ”24-7: The Untold Story” forteller om utviklingen av sesong syv fra forfatternes perspektiv, og er noe av det mer spennende, sammen med den veldig artige ”24 in 24” – der vi får 24 punkter om 24 servert på 24 minutter. Det er noe annet småtteri fordelt på diskene, men ikke så mye som skiller seg ut.