Mutiny on the Bounty (1935)

Den ondeste sjøfarer siden Kaptein Krok?

Av Øyvind TveråFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook08.12.05

Fotogalleri

Klassisk Hollywood-film har aldri gått av veien for det vi i dag gjerne vil karakterisere som billige dramaturgiske triks, iverksatt med det for øye å lede publikum mot en ”korrekt” eller ønsket reaksjon på eller lesing av en films handling. Dette har vært en standhaftig regel for å sikre en films suksess hos et tradisjonelt sett ukomplisert kinopublikum som vet hva de vil ha og forventer å få det. Hver gang. Et av de mest effektive (og billigste) triksene innen sjangerfilm består i å la helten og skurken gestaltere diametralt motsatte kroppslige trekk – henholdsvis heltens kjekke ansiktstrekk og stolte kroppsholdning kontra skurkens heslige arrete ansikt og lutende rygg. Slik får Det Gode og Det Onde hver sine lett gjenkjennelige ansikter, og vi som publikum slipper å fundere særlig lenge på hvem som representerer hva på GoodGuy/BadGuy-målestokken. Ideen bak er nok at dette sparer verdifull tid i den innledende presentasjonen av rollene og i karakteroppbyggingen, og lar det bli mer tid til overs for handling. Mytteriet på Bounty (1935) er et ypperlig eksempel på nettopp dette.

Dette forenklende karakteriseringsprinsippet er også høyst gjenkjennbart i mange av dagens filmer fra den amerikanske Drømmefabrikken, men manusforfatterne har blitt betraktelig smartere og mer nyanserte siden klassikeren Mytteriet på Bounty. En slik overflatisk karakteroppbygging i gamle Hollywood-filmer virker nesten lattervekkende sett med våre dagers mer øvede og ironiske filmøyne, spesielt når vi sammenligner med hvordan filmskuespill og casting har utviklet seg. Når slik overtydelig typecasting blir brukt i dag er det ofte i en eller annen ironisk postmoderne sammenheng. Men er det noe Mytteriet på Bounty ikke vil ha på seg er det å være ironisk. Dette er blodig og virkelig alvor.

For det er den faktiske historien om dette berømte mytteriet i 1789 i Tahitis farvann som skildres, hvor den kjekke, heroiske og moralsk overlegne sjømannshelten Fletcher Christian (Clark Gable) utkjemper et flere måneder langt psykologisk slag mot den heslige, moralsk fordervede og småpsykopatiske Captain William Bligh (Charles Laughton) – den mest komplette og skremmende filmskurk som noen gang har seilt de syv hav. Filmens anslag illustrerer på en ypperlig måte hvordan en kolossal sjøfarernasjon som England er tuftet på de ulike samfunnsklassenes meget ujevne innsatser for å opprettholde kongens maktgrunnlag. Tvangsververe henter høyst ufrivillige fattigmenn fra en av Portsmouths kneiper for å tjene kongens handelsflåte.

En nygift ung mann rives på den måten brutalt bort fra sin gravide kone og må være borte fra familien i to tjenesteår. Den unge og ambisiøse skårungen Roger Byam (Franchot Tone) er på den annen side en overklassens sønn som har naive og romantiske forestillinger om sjømannslivet. Han er en karrierejeger av natur som – ved sin høye status innen en offiserfamilie – får et naturlig innpass som kadett til en enda høyere sosial status via sjøoffisersutdanningen. Hovedkarakterene presenteres på effektivt vis i løpet av filmens første kvarter, med åpenbar bruk av personifiseringstriks som nevnt over. De ondskapsfulle kan spottes like lett som de mer noble, og godt er det. På den måten skinner denne moralske historien fra virkeligheten igjennom på en formålstjenlig og effektiv måte.

Dette er bare en av mange filmatiseringer av denne historien, og denne er basert på to av romanene til den amerikanske forfatterduoen Charles Nordhoff og James Norman Hall: ”Mutiny on the Bounty” og ”Men Against the Sea”. Hovedfokuset i filmen er lagt på dette spesielle forholdet mellom den redelige, enkle sjømann og den notoriske tyrannen av en kaptein på den britiske fregatten Bounty. Skipet er på vei fra England til Tahiti for å hente brødfruktplanter som skal videre til de britiske slavekoloniene i Vest-India. Reisen blir et rent helvete for mannskapet, som må tåle umenneskelig behandling og grusomme straffemetoder for den minste overtredelse. Først går kursen om Kapp Horn, men på grunn av umulige værforhold i dette forræderiske farvannet må skipet snu og reise rundt Kapp det gode håp og videre derifra. Lidelsene for mannskapet blir dermed noen lange måneder hardere.

Fletcher Christians opphøyde heltestatus bæres sympatisk frem av en av Hollywoods desidert største filmlegender – Clark Gable – og Captain Bligh fremstilles troverdig som den sadistiske undertrykker han beviselig var av Charles Laugton. Og det er utvilsomt innsatsen til denne geniale britiske karakterskuespilleren i rollen som Captain Bligh som brenner seg fast i minnet til alle som ser filmen. Hele hans fremtoning oser av hat, ondskap og menneskeforakt. Synet av hans stutte Napoleonske skikkelse blant de kuede og utsultede sjømennene på dekket foredrar uendelig mye bedre om det evige temaet makt og maktmisbruk enn en hvilken som helst bok om emnet kunne. Bligh hersker med jernhånd og etter det enkle prinsippet om at mennene kun respekterer én lov: Frykten. Han pisker og kjølhaler mannskapet til høyre og venstre og i tide og utide, og i takt med de absurd grusomme straffemetodene vokser hatet og opprørstrangen. Christians edle skikkelse fremstår som mer og mer desperat i sine forsøk på å spare mennene.

Men vel framme på Tahiti venter en fremmed og paradisisk ny verden, hvor mennene tas imot av de innfødte med ekte entusiasme og kjærlighet. Bligh ser med forakt på fraterniseringen sjøfolkene og de innfødte imellom, og nekter den sjøtrette Christian å reise i land. Etter en lengre lasteperiode med glede og lykke for nyforelskede sjøulker, er det på tide på seile videre med lasten. Og det er herifra alt går virkelig galt, og mytteri blir en uunngåelig overlevelsesstrategi for mennene. Den påfølgende handlingen følger Captain Bligh og hans få sympatisørers legendariske 49 dagers strabasiøse kamp mot havet i en liten åpen robåt. Det er Blighs hat og hevnlyst over mytteristene som driver ham videre, helt til de blir reddet og kan ta opp jakten på Christian og hans medmytterister. Et tragisk endelikt for alle involverte var uunngåelig, og hendelsen var så pinlig for den britiske marinen at nye og mer humane lover for sjøfolk ble iverksatt.

Det er mange interessante historier knyttet til innspillingen av filmen og rundt hva som egentlig hendte, historisk sett. I de siste årene har det blitt hevdet at Captain Bligh langt ifra var den tyrannen han fremstilles som, men at Fletcher Christian var en narkoman homoseksuell med personlighetsforstyrrelser! De faktiske forhold rundt Blighs senere liv – blant annet som mislykket guvernør av New South Wales i Australia, hvor han opplevde nok et mytteri mot hans styresett – viser vel at Bounty-mytteriet ikke var ubegrunnet. Man kan også undre seg over om det hadde noe med saken å gjøre at de uerfarne og tvangsvervede sjøfolkene så på det som umenneskelig å skulle måtte gå om bord på Bounty igjen etter noen måneders paradisisk opphold blant Tahitis skjønne damer?

Filmprosjektet ble sett på som en risiko av MGM, og den fikk da også en enorm budsjettoverskridelse – den kostet til slutt nesten to millioner dollar, som på den tiden gjorde den til en av de dyreste noensinne. Det ble blant annet bygget nøyaktige kopier i full størrelse av fregattene Bounty og Pandora. Men filmen tjente raskt inn over det dobbelte. Det var flere alvorlige og kostbare uhell under filmingen. En kameramann druknet da en kamerabåt kantret. Det mest ulykksalige var allikevel at kilometervis av såkalt second-unit materiale (oversiktsscener fra location) ble ubrukelige på grunn av det fuktige klimaet, slik at turen til Tahiti måtte gjøres på nytt. Gable og Laughton hatet hverandre åpenlyst og var generelt vanskelige å jobbe med (Thalberg skal bevisst ha insistert på disse to skuespillerne vel vitende om at de ikke likte hverandre, for slik å kunne utnytte denne fiendtligheten til et gnistrende samspill). Gable nektet i det lengste å barbere av seg barten som var hans kjennetegn, og hele prosessen tok på grunn av alle slike vanskeligheter to lange år for å bli ferdig film. Men resultatet var både en kunstnerisk og økonomisk triumf, og ble belønnet med en Oscar for beste film. Filmen er også den eneste noensinne hvor tre skuespillere fra samme film har blitt Oscar-nominert til beste skuespiller (Gable, Laughton og Tone). Alt dette verdig en film som har alt en slik historisk sjøfarerfilm skal ha.

Teknisk
Denne utgivelsen kan dessverre ikke sies å være en vellykket overføring til DVD-formatet. Det virker ikke som det er lagt ned ressurser i det hele tatt til forbedringer av negativene eller lyden. Filmen skjemmes av mange riper og støvpartikler, og ekstra slitte partier forekommer jevnlig underveis i hele filmens spilletid.

Av ekstramateriale har den nesten ingen ting relevant å skilte med. Bortsett fra den sedvanlige traileren er det en filmavisaktig sekvens ved navn ”Pitcairn Island Today” og den korte takketalen til produsent Irving Thalberg under Oscar-utdelingen i 1935. Takketalen gir oss en høvelig pekepinn på hvor avslappet selve utdelingen den gang var i forhold til dagens pomp og prakt. Det virker som om utdelingen skjer mellom noen bord i en restaurant, komplett med hørbart fylleskrål i bakgrunnen. Og filmavisen er ganske morsom, med kommentarstemmens nedlatende spark til det lille øysamfunnet som en gjeng med innavlede særinger.

Og når jeg tenker meg om, så ble jo faktisk Pitcairn Island senter for verdens oppmerksomhet i 2004 da det viste seg at det forekom insestuøs seksuell misbruk av barn i stor skala fra syv av mennene på øya (halvparten av den mannlige befolkningen på øya!) – alle medlemmer av den dypt religiøse Adventistbevegelsen som dominerer dette samfunnet. Og sammen med kjennsgjerningen at dette samfunnet av lovløse mytterister ganske raskt endte i det totale anarki etter at Christian ble drept av de medbrakte polynesierne som han behandlet som slaver, så er slike betraktninger med på å gjøre filmen enda mer interessant. Mer spennende og relevant ville dog en ny dokumentar ha vært, og et kommentarspor fra en filmhistoriker burde vært mulig å få til.

Men siden dette tross alt er en av filmhistoriens største klassikere, så har jeg ikke hjerte til å la slike mangler spille noen rolle. Det viktige er jo at filmen er tilgjengelig. Og filmen er passende og ypperlig oppvarming mens vi venter på neste film i Pirates of the Caribbean-trilogien og den noe mer usikre oppfølgeren til Master and Commander (2003).