Guy Ritchies andre film er et teknisk praktstykke, en film som aldri gir deg muligheten til å tenke. Da får det være at det ikke er så veldig mye å tenke over heller.
Et brutalt diamantkupp. En kjempestor diamant. En promotor for ulovlige boksekamper. En gangster som vil fikse kamper. Skurker på jakt etter diamanten. Pantelånere som med dårlig hell prøver seg som ransmenn. En hardkokt torpedo. En russisk våpenhandler og gangster. En knallhard irsk ”reisende” med talent for boksing. En uoppdragen og forsluken hund.
En myriade av små og større historier som vikler seg inn og ut av hverandre, en eksplosiv samlet slutt og hele sulamitten fortalt så fort, tøft og vittig at man sitter og holder seg fast i armlenet.
Guy Ritchie er ikke mannen for lange dvelende scener, filmens få monologer fremføres for eksempel i slik fortettet hast at den ikke gir noen hvilepause. For øvrig en nyttig instruksjon i hvordan man lett kan bli av med kadavre ved hjelp av grisehold, samt en nokså hjerteløs lekse i hvordan en Desert Eagle .50 Magnum trumfer tre lekepistoler. Når man legger til Jason Stathams jagende voice-over og en masse hyperaktive klipp og vanvittige kameraføringer står man igjen med et stykke superbevegelig filmkunst der den uovertrufne formen fullstendig overdøver det faktum at filmen har svært lite innhold og personlighetene i beste fall bare er skisser.
Guy Ritchie er ofte sammenliknet med Tarantino, og i og med at begge er fornyere av gamle genre med svakhet for gangstere, er det ikke helt urettferdig. Men Ritchie har tatt utgangspunkt i den særegne, britiske formen for gangsterfilm. I disse filmene var volden hard, ekte og så vond ut, og egentlige helter glimret med sitt fravær. Det engelske miljøet lå tykt i filmene, uglamorøst og hverdagslig, med lag på lag av subkulturer. I Snatch møter vi alt dette, men i en rask og nådeløs fortelling med svart humor og et ekstremt heftig musikkspor. Etter filmen sitter vi ikke igjen med melankoli eller temaer til ettertanke, bare en andpusten følelse av å ha blitt intenst underholdt. Filmens store svakhet er at den sitter ikke igjen hos deg etterpå, det er et flyktig stykke øyeblikksunderholdning. Bare av særs god kvalitet.
Skuespillerne er perfekte, med det forbehold at rollefigurene som nevnt ikke er av de mest utfordrende. Legg spesielt merke til Vinnie Jones, hans utstråling og selvsikkerhet er kolossal og han er helt på høyde filmens erfarne stjerneskuespillere.
Bildet
Selv om filmens drasjering av gråtoner og jordfarger er tilsiktet, er jeg ikke fornøyd. Her er slep og hakk og kantforsterkinger. Det er ikke katastrofalt, men ikke nytelsen jeg håpet på heller.
Lyden
Det er en film som klikker og smeller og drønner, og musikken vokser seg ofte stor og dominerende. DTS-HD sporet tar vare på både nyanser, plasseringer og kanskje aller mest den tøffe musikken. En film som skal spilles høyt.
Bonus
Det later til å være det samme som på tidligere DVD-utgaver. En høyst anstendig og underholdende bakomfilm, et overraskende tørt kommentarspor, et knippe veldig gode ubrukte scener, samt trailere og TV-spots. Ikke noe nytt, men kvaliteten er god.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
