Papillon (1973)
'Gjør det beste ut av det vi tilbyr, og dere vil lide mindre enn dere fortjener.'
Selv om det egentlig er umulig å sammenligne to så ulike medier som litteratur og film, er det vanskelig å fri seg fra visse forventninger og/eller skepsis når man skal se film-varianten av en bok man har lest og liker. For undertegnede er Papillon et slikt tilfelle. Romanen om tyven og fangen Papillon, alias forfatteren Henri Charriere, innehar en frodighet og spenningsnerve som vanskelig lar seg gjengi på film - tenkte jeg - siden det tross alt er leserens fantasi som maner fram de sterkeste bildene. Jeg belaget meg derfor på EN ANNEN OG NY opplevelse, forhåpentligvis OK i seg selv, for så å bli temmelig overrasket: Filmen lå ikke særlig tilbake for min opplevelse og indre bilder gitt gjennom Charrieres skrevne ord! Filmatiseringen har blitt et spennende, semibiografisk eventyr, riktignok med enkelte endringer av den opprinnelige handlingen og enkelte små brister, men den er absolutt severdig.
Da Franklin J. Schaffner regisserte filmen i 1973, var han kjent for produksjonene Planet of the Apes i 1968 og Patton (1970). Dalton Trumbo og Lorenzo Semple jr bearbeidet Charrieres roman for filmatisering, og ingen ringere enn Steve McQueen spiller tittelrollen - som oversatt fra fransk betyr "sommerfugl" (etter blåfargen i sommerfuglen Blue Morphos' vinger, benyttet i pengeseddeltrykk). Et par gode vinger kunne nok Papillon ønske seg under fengselsoppholdet på Djeveløya, et etter sigende fluktsikkert fengsel på en klippe langt ute i havgapet, tilhørende Fransk Guyana. Men som livstidsfange, dømt for drap på en hallik (han hevdet seg uskyldig livet ut), kan han regne med å råtne bort på øya eller bli drept av medfanger, mens han i mellomtiden tortureres, tvangssultes, pines og plages. Fluktplanene settes derfor raskt i gang etter ankomst Djeveløya, selv om oddsen for å lykkes er minimale. Papillon har en medsammensvoren i den vesle, merkelige Louis Dega (Dustin Hoffman), som selv ikke har planer om å flykte, men hjelper til økonomisk ved å kjøpe Papillons beskyttelse mot mengden potensielle drapsmenn i fengselet.
Hovednerven ligger i fluktplanene og selve flukten, som er hva den ytre historien dreier seg om. Selv om etableringen av fengselstilværelsen får ganske mye tid (slik at man skal kunne leve seg best mulig inn i hvor prekært det var å komme seg vekk derfra), blir det ikke langtrukkent i noen nevneverdig grad. Det skjer mye, og vi får også et visst kjennskap til de andre fangene, deriblant Julot (Don Gordon), Pascal (Val Avery) og Clusiot (Woodrow Parfrey). Filmen har fått kritikk for at Papillon ikke gis noen spesifikk motivasjon for flukten, annet enn de råtne forholdene på øya, men undertegnede synes det holder i massevis. Dessuten er han uskyldig dømt, og er en sterkt frihetselskende mann. Det er ikke for ingenting han har en sommerfugl tatovert på halsen! Litt skuffende er det at bare tre av de opprinnelig ni fluktforsøkene tatt med i filmen, men det er jo ikke plass til alt, selv ikke på de to timene og tre-og-tyve minuttene som er filmens lengde.
Papillon og Dega velger ulike overlevelsesmetoder, og er diametralt motsatte personligheter. Det kan ikke gis annet enn komplimenter for valget av McQueen og Hoffman til å besette de to største rollene, totalt forskjellige både av karakter, utstråling og utseende som de er. McQueen er sterk, men en ensom ulv med pokeransikt (kjent fra filmer som The Magificent Seven, The great Escape, Bullitt, The Getaway og The Thomas Crown Affair), mens Hoffman ofte blir assosiert med "raringer" eller "særinger", her også i lignende rolle. Men Dega-figuren er ikke dum, han fungerer som filmens følsomme budbringer, og er et svært viktig element.
Papillon preges positivt av OPPLØFTENDE gode bildekomposisjoner, lys og farger, og DVD-utgavens bilde og lyd er en sann glede. Bildet kommer i 16:9 letterbox (formatet er 2.35:1), er skarpt som en syl, har nydelig detaljgjengivelse og svært behagelig fargebruk - ikke prangende i det hele tatt. Det eneste "minus" angående det visuelle aspektet er enkelte hvite, små flekker med manglende informasjon som opptrer av og til. Lyden er like god som bildet, og har nær dialog - som allikevel er godt integrert i atmosfæren. Musikken ligger også pent sammen med den øvrige lyden, men man kunne kanskje ha benyttet en annen komponist enn Jerry Goldsmith, som ofte kan bli glatt og svulstig. Det eneste ekstrastoffet på denne DVD-utgaven er Papillons trailer, en "featurette" på circa ti minutter med klipp fra set'et, filmen og stemme som reklamerer, samt biografiene til Schaffner, McQueen og Hoffman.
"Vi er de eneste dyra som kjører ting opp i ræva for å overleve", sies det et sted i Papillon. Akkurat DET er det ingen grunn til å gjøre med denne filmen, som rett og slett er god underholdning.