
Star Trek: Voyager Season 3 (1997)
Far out!
Vær oppmerksom på at denne anmeldelsen avslører sentrale deler av handlingen i sesong 3. red.
DVD
Region
Sone 2
Vis alle produktdata
Regi:
Skuespillere:
Les mer om filmen

Relaterte filmer:
Mannskapet på U.S.S. Voyager går nå inn i sitt tredje år på reisen tilbake til Jorden. Vi har blitt godt kjent med mannskapet, og man blir etter hvert bekymret for dem, akkurat som da jeg så The Next Generation (TNG) og Deep Space Nine. (DS9) Som med all god fiksjon så blir man glad i menneskene man følger med på, i episode etter episode.
De begynner å bevege seg lenger og lenger bort fra området som Neelix kjenner til. Neelix selv er bekymret for dette og lurer på om hans tjenestetid på Voyager er over. Samtidig begynner forholdet hans til Kes å skrante. Kes på sin side lurer på om hun skal forlate skipet, hun blir jo bare 8-9 år gammel og er usikker på om hun har lyst til å leve om bord i Voyager hele livet. Hennes telepatisk evner går også gjennom store endringer.
Tom Paris og B'Elanna begynner å snuse på hverandre, og Tuvok sliter med å godta at logikk ikke er svaret på alle spørsmål. Kazon er ikke lenger den store trusselen de var i sesong 1 og 2, men nye mektige fiender begynner å vise seg.
Sesong tre begynner knallsterkt med å konkludere forrige sesongs cliffhanger-avslutning, men sesongen tar litt tid etter dette for å komme opp på samme nivå igjen. Og ikke før i episode 7 og 8 (Future's End) er vi tilbake i samme tralten. Og da er det fullt kjør hele veien. Jeg sier ikke at episodene 2-6 er dårlige eller kjedelige, det er de ikke, men de når ikke like høyt opp på skalaen som de som kommer etterpå. På den måten skiller sesong 3 seg litt fra sesong 2, som har meget høy kvalitet over hele linjen, og som står plantet som en av de beste sesongene i alle Star Trek-seriene. Men for all del, sesong 3 får toppkarakter, den også. Her er noen av episodene.
Basics. Part II.
I slutten av forrige sesong var mannskapet strandet på en forhistorisk planet, Voyager var tatt over av Kazonene og de eneste som var om bord var The Doctor og seriemorderen Suder. Tom Paris drev hjelpeløs rundt i en romferge. I del 2 blir selvsagt alle de løse trådene nøstet sammen, de gjeninntar Voyager med uvurderlig hjelp fra Suder og The Doctor. Chakotay får vite at han likevel ikke er far til Seskas barn, og da Seska selv dør tar Maje Culluh hånd om barnet. En spennende og drivende god dobbeltepisode som står som en av de beste til nå.
Future's End. Part I og II.
Voyager møter et tidsskip fra det 28 århundre som er kommet tilbake for å ødelegge Voyager, han mener han har bevis som konkluderer med at Voyager forårsaket en eksplosjon i hans tid som igjen ødela hele solsystemet. Janeway vil ikke umiddelbart gå med på dette, og begge skipene blir slynget gjennom en tidsrift. Tidsskipet til 1967, og Voyager til 1996. Dette danner grunnlaget for en morsom og spennende dobbeltepisode der Janeway og mannskapet må prøve å finne piloten fra tidsskipet som etter snart tretti år på Jorden er blitt uteligger og dommedagsprofet. Mange problemer dukker opp underveis og både spennende og komiske situasjoner står i kø. En klassiker i serien som også endelig gir The Doctor muligheten til bevege seg utenfor sykestuen på Voyager, takket være teknologi fra tidsskipet.
I filmen Star Trek IV: The Voyage Home så opplever kaptein Kirk og hans mannskap en lignende historie, der de reiser tilbake i tid og besøker ”dagens” Los Angeles.
The Q and the Grey.
Den mystiske Q dukker opp igjen og forteller at han ønsker å ha barn med kaptein Janeway. Selvfølgelig ligger det noe under dette, grunnen er at The Q Continuum er midt inne i en brutal borgerkrig, og et barn med menneskelig DNA vil kunne bringe stabilitet til Q`ene. For å gjøre krigen forståelig for mennesker blir vi dratt midt inni den amerikanske borgerkrigen, og episoden er både fornøyelig og spennende. John De Lancie er nok en gang suveren som skapningen Q, og ekstra morsomt blir når vi får vite at han hadde en kjæreste, men at forholdet bare varte noen milliarder år.
Macrocosm
De er ikke mange ganger at skaperne av Star Trek har falt for fristelsen å lage en ren Alien-episode, men når de gjør det så gjør de det med stil. I denne episoden kommer Neelix og kaptein Janeway tilbake fra et diplomatisk oppdrag og finner Voyager helt tomt for mennesker. De begynne å lete, men finner fort ut at en fremmed livsform har overtatt skipet. Ikke like skummelt som de første Alien-filmene, men mye bedre enn Alien 4. Med litt strammere regi kunne denne episoden ha vært en virkelig thriller. Spennende kameraføring og eksperimentell bruk av lys og lyd krydrer det litt firkantete tv-formatet.
Coda
Janeway og Chakotay blir drept av Vidiianerene, men like etterpå er de i live igjen. De finner snart ut at de er låst i en tidsloop som lar dem oppleve sin egen død flere ganger. Chakotay kommer seg ut, men Janeway blir et slags spøkelse om bord på Voyager som ser sin egen død, sin egen minnestund, og til slutt sin egen begravelse. En mann som hevder han er hennes far dukker opp og prøver å få henne til å godta at hun er død. Janeway er ikke hundre prosent sikker på om hun skal stole på han.
Blood Fever
En sjelden gang tør forfatterne av Star Trek å ta opp voksne temaer. Denne episoden tar opp sexlyst og de store problemene enkelte i mannskapet har med å kontrollere seg. Selvsagt satt på spissen på Star Trek vis. Den unge Vulcanske offiserer, Vorik, kommer inn i det som Vulcanene kaller pon farr, en overdreven kåthet de får over seg hvert syvende år. Hadde han vært på sin egen planet hadde han ”parret” seg med partneren sin når dette inntreffer. Vulcanene er irriterende logiske og følelseskalde, og klarer alltid å styre sine impulser, men når pon farr inntreffer blir de kastet ut i følelsenes vold. Vorik spør B'Elanna om hun vil bli partneren hans, men hun nekter. B'Elanna blir smittet av Voriks sexlyst og hiver seg etter Tom Paris, som på sin side ikke vil utnytte henne. En uvanlig tematikk i Star Trek, men likevel troverdig og realistisk. Hvem ville vel ikke få både den ene og den andre lysten hvis man var stengt inne i et romskip 67 år fra Jorden?
Episoden bringer også mannskapet til en nærliggende planet der de finner spor etter en invasjon av Føderasjonens erkefiende, The Borg. En rase som reiser rundt i galaksen og assimilerer alle skapninger de kommer over. De er linket sammen i et nettverk der ingen av dem har individuelle tanker lenger, mange av kroppsdelene deres blir byttet ut med kunstige. De er en slags grotesk blanding av menneske og maskin. Kaptein Jean-Luc Picard i TNG ble fanget og assimilert i episoden The Best of Two Worlds, men ble reddet av mannskapet sitt. I filmen First Contact måtte de kjempe mot dem igjen. Denne filmen utspiller seg også i 2373, samme år som denne sesongen av Voyager, bare tusenvis av lysår borte, i følge heftet som følger med. Men rent konkret så hadde vel First Contact premiere mens sesong to gikk på tv.
Unity
Chakotay blir strandet på en planet der det bor folk, både mennesker, Cardassians, Klingon og Romulanere, som tidligere har vært assimilert av the Borg, men som nå er frittstående individer. De hjelper han til å blir frisk fra skadene han pådro seg i krasjet ved å koble han til nettverket deres. Voyager finner samtidig Borgskipet, som tilsynelatende er forlatt, svevende rundt i rommet.
En spennende episode der vi får lære mer om The Borg og deres samfunn. Den til nå beste fienden i hele Star Trek.
Darkling.
Dokteren prøver å gjøre programmet sitt mer interessant med å laste inn personligheten til historiske personer som Gandhi, Lord Byron, Sokrates og ikke minst den Vulcanske skikkelsen T'Pau. Problemet er at deres mørke side overtar Dokteren helt, og han blir en alvorlig trussel for seg selv og mannskapet. Veldig gøy å se Robert Picardo som vanligvis spiller snill og tørrvittig doktor bli en psykotisk skurk.
Before and After
Kes er som tidligere nevnt av rasen Ocampa, og de lever bare 8-9 år. I denne episoden er hun plutselig blitt gammel og i ferd med å dø. Hun er gift med Tom Paris, hun har en datter og et barnebarn. Kaptein Janeway og B'Elanna er døde, men Kes husker ingenting av livet sitt. Dokteren er i ferd med å starte en radikal ny behandlingsform som skal tvinge cellene hennes til å bli yngre. Noe går galt, og i stedet for å blir frisk, så begynner hun å hoppe tilbake i tid. Og hver gang hun hopper må hun forklare situasjonen for mannskapet, og de kommer nærmere en løsning. En genial vri i typisk Star Trek-ånd.
Real Life
Dokteren prøver stadig å forbedre sine kunnskaper om menneskelig oppførsel, derfor skaper han seg en familie på holodekket. En kone, en datter og en sønn. En perfekt familie i et sukkersøtt miljø. B'Elanna tilbyr seg å gjøre familien hans mer realistisk, og programmerer noen endringer. Konen begynner å jobbe, sønnen får bare dårlige venner og datteren ender opp på sykesengen med en dødelig skade. Dokteren takler ikke dette og forlater programmet. Han blir overbevist om at det er dette som er livet, både gode og onde dager, og dokteren går tilbake og tar et rørende farvel med den døende datteren sin. I første øyekast virker dette noe tåpelig, de er jo bare hologram skapt av en datamaskin, de eksisterer bare i en fiktiv virkelighet. Men som all fiksjon som vi tar inn over oss så blir det virkelig for tilskueren. Vi føler med fiktive karakterer, og det har vi gjort i tusenvis av år, det samme gjør Dokteren med ”datteren” sin. En av få episoden som tørr å eksperimentere litt med tv-formatet. Dokteren sin familie ser i begynnelsen ut som en 70-tals situasjonskomedie i beste Brady Bunch-stil. På slutten da datteren dør er der mer likt Chicago Hope og Akutten. Både når det gjelder lyssetting, tematikk og regi. Eg sterk og klassisk episode.
Distant Origin
En rase som kaller seg Voth finner et skjelett av et menneske fra Voyager, som ble drept i episoden Basics. De pusler bitene sammen og finner ut at de har så mange fellestrekk med menneskets DNA at det ikke kan være en tilfeldighet. Vothane stammer fra Jorden. De to forskerne som fant skjelettet prøver å overbevise herskerne sine om denne sensasjonen i Vothanenes evolusjon, men blir møtt med samme skepsis som Darwin ble med sin teori om at mennesker stammer fra aper. Mannskapet på Voyager finner samtidig ut av Vothene stammer fra dinosaurer. Glimrende episode som nok en gang kommenterer tema fra vår egen virkelighet. Skremmende å tenke på at det fremdeles finnes religiøse sekter som benekter evolusjonsteorien.
Worst Case Scenario
Fantastisk episode der B'Elanna oppdager en holoroman i databasen til Voyager som inneholder et hendelsesforløp der Chakotay iscenesetter et mytteri på Voyager. Hele mannskapet blir oppslukt av historien, men det viser seg at Seska forandret slutten, slik at Tom og Tuvok faktisk befinner seg i livsfare på holodekket.
Holedekket har blitt brukt mange ganger tidligere for å lage spennende og ikke minst morsomme episoder, både i TNG og DS9. Holodekket er (for de uinnvidde) et lite rom der datamaskinen kan skape miljøer og karakterer som mannskapet kan gå inn i, og delta aktivt i handlingen. En slags interaktiv virkelighet der de kan oppleve eventyr eller rett og slett sole seg ved bassenget. Datamaskinen skaper fast materie som våre hovedpersonen kan ta på slik at de ikke bare er passive observatører. Veldig ofte går ting galt på holodekket, i TNG blir Sherlock Holmes sin erkefiende, Moriarty bevisst sin egen eksistens som hologramkarakter, og ved hjelp av sin enorme intelligens klarer han å få kontroll over Enterprise. Det eksisterer sikkerhetsrutiner slik at man ikke kan bli skadet, men disse kan også kobles ut, slik som Seska gjør i denne episoden.
Holoromaner har erstattet det vi i dag kaller spillefilm og tv-serier, man får aldri se karakterer i Star Trek som setter seg ned og ser på tv, eller en gammel film. De går på holodekket og opplever eventyr. Man kan jo begynne å lure på om det er denne underholdningen som kommer til å bli dominerende i fremtiden. Allerede i dag har vi jo dataspill som er mer som spillefilmer der du påvirker handlingen.
Scorpion Part 1
Avslutningen på sesong 3 blir en forrykende forestilling. Endelig møter Voyager The Borg, den mest mektige fienden Føderasjonen noen gang har støtt på. Borgene kommer fra Deltakvadranten så det var bare et spørsmål om tid før møtet kom. Området deres er så stort at det er umulig å komme utenfor, de er nødt til å reise rett gjennom.
Femten av de karakteristiske firkantede romskipene til Borgene følger etter Voyager, men kjører bare rett forbi. Voyager tar opp jakten, men plutselig blir alle femten Borkkubene ødelagt av en til nå ukjent fiende. Rase 8472 dukker opp, en overlegen rase som kommer gjennom hull i universet med bare ett ønske: å ødelegge alt.
Dokteren klarer å finne en metode å uskadeliggjøre dem, og Janeway går til Borgene med tilbud om å dele informasjon om metoden. Hennes krav er å få reise trygt gjennom Borgenes luftrom. Episode slutter med at rase 8472 angriper både Voyager og Borgkuben midt under Janeways forhandlinger med Borgene.
Et noe rigid mønster er det de uttalige regissørene på Star Trek blir påtvunget. Det er ikke snakk om autheur-virksomhet der i gården. Det går ikke an å se forskjell på det visuelle utrykket om det er Levar Burton eller David Livingston som sitter i registolen. Men de to nevnte er noen av de beste, og som lager de mest minneverdige episodene, og hevder selv de gjør mye kreativt under innspillingen. Den helt store makten kan de ikke sies å ha, produsentene sitter nok på mye av det kreative ansvaret, regissøren gjør bare jobben. Men dette er vel amerikansk filmproduksjon i et nøtteskal. Det som skiller Star Trek-produksjon fra annen produksjon er alle de involvertes enorme entusiasme for det de driver med. En genuin kjærlighet til visjonen som Gene Roddenberry hadde for snart førti år siden. Hvor mange andre serier kan sies å ha så lang fartstid med så høy kvalitet og med en slik variasjon i tematikk og innhold? Regissørene blir en forlenget arm av det kreative ansvaret som sitter hos de dedikerte produsentene og forfatterne, og denne entusiasmen smitter over. Dette er en av grunnen til at så mange av skuespillerne hopper over i registolen.
Jonathan Frakes, som spiller Will Riker i The Next Generation, er vel den som han kommet lengst. Han har regien på mange episoder i alle seriene, og to av kinofilmene. I skrivende stund er han kinoaktuell med filmen Thunderbirds. Patrick Stewart (Picard) Levar Burton (Geordie) Robert Duncan McNeill (Tom Paris), Andrew Robinson (Garak) og Robert Picardo (The Doctor) er bare noen av mange helter fra skjermen som har blitt fristet til å regissere. Levar Burton eksperimenterte litt med bruk av vidvinkel-linser og noen aparte kameravinkler i noen av sine episoder, men ellers er det rimelig rett fram regi. Alt skal passe i et tv-konsept som er vel utprøvd. Og dette er vel kanskje det mest negative med hele Star Trek. Det hadde vært utrolig givende å se alle episode i widescreen bilde, med dyre kulisser, ekte snø og fjell og så videre. Men å produsere for tv er en annen verden enn å produsere for kino. Voyager introduserte noe nytt til Star Trek-universet, nemlig en utstrakt bruk av dobbeltepisoder. Noe som også spredde seg til Deep Space Nine. Dette gjør det mulig å tenke litt større, å male et større lerret om du vil. Når produsentene ser suksessen disse episode gjør, så sitter pengene litt løsere neste gang forfatterne skriver en historie som er for omfattende og lang til å kunne begrenses til én episode.
Men vanligvis må vi tak til takke med de 43 minuttene en amerikansk tv-time varer, dette er bare noe vi Trekkere må godta. Vi ser episodene i serien og koser oss med dem til daglig, dobbeltepisodene symboliserer lørdagskveld, og når kinofilmene kommer er det julaften og bursdag på en og samme dag. Prøv å fatte min enorme skuffelse når Star Trek X: Nemesis likevel ikke kom på norske kinoer! Star Trek blir en del av deg, det er så omfattende at jeg skjønner godt folk som lar hele livet sitt bli styrt av serien. Personlig tror jeg nok ikke jeg kommer til å lære meg klingonsk, men en og annen frase kan jeg jo selvsagt.
Det er noen element som ikke blir forklart så mange ganger i Star Trek-universet. Hvorfor i all verden snakker alle romvesen de møter engelsk? Svaret på det blir gitt innimellom, men stort sett består en Star Trek episode av at mannskapet møter noen rare vesen med noen knotter i pannen eller prikker på kinnet, eller kanskje en litt rar nese, eller spisse ører eller en morsom hatt, og alle sammen snakker engelsk. Gene Roddenberry som i sin tid skapte Star Trek så for seg at i fremtiden ville alle humanoide vesen ha implantert en gjenstand som kalles Universaloversetter. En hyperrask mikrochip som umiddelbart oversetter alle kjente, og en del ukjente språk, slik at personen som snakker hører det språket han selv snakker. Så en Klingon som snakker med et menneske vil høre sitt eget språk osv. Noen få ganger blir disse Universaloversetterne satt ut av spill, som i Deep Space Nine episoden Little Green Men der tre Ferengier krasjlander på Jorden, nærmere bestemt Roswell på femtitallet. Eller som når Voyager møter en fremmed rase i episoden The Swarm i denne sesongen, og Universaloversetteren ikke klarer å oversette språket. Men stort sett er de alle sammen i stand til å beherske flytende engelsk på en imponerende vis. Dette er en slik ting som man bare må godta, det hadde vært uutholdelig om hver eneste episode skulle handle om språkproblemer.
Nok Star Trek trivia, over til utgivelsen.
Teknisk
Bilde og lyd er av samme kvalitet som sist, ingenting å utsette på det. Lyden mektig og mikset til Dolby Digital 5.1 og bildet med liten eller ingen forstyrrelser. Men i de mer skremmende episoden kunne jeg ønsket mer aktivitet i de bakre kanalene.
Ekstramaterialet er også denne gangen av en annen verden. Dokumentarfilmer som tar for seg alle tenkelige aspekt ved sesongen er viet en halv disk av de syv diskene boksen består av.
Braving the Unknown: Season Three. Tar for seg forfatterne, skuespillerne og produsentenes inntrykk av hvordan det var å skape sesong 3. Deres favorittepisoder og minneverdige øyeblikk.
To stk. Voyager Time Capsules, en om Neelix og en om Kes. Disse bør du styre unna hvis du ikke vil vite hvordan serien slutter i sesong syv (!) Jeg spolte som en tulling for å unngå å vite for mye. Heldigvis er det bare Time Capsules som røper fremtiden.
Red Alert! Amazing Visual Effects. Dette sier vel seg selv.
Real Science With Andre Bormanis. Belyser vitenskapelige teorier som ligger til grunn for denne sesongen. Meget interessant for de av oss som liker astronomi. Begreper som ormehull, warpdrive, antimaterie, subspace og andre Star Trek-vrier blir ”forklart” av forskere. Og mange av dem er teoretiske muligheter, men vi mennesker er ikke kommet så langt i utviklingen enda.
Creating the Voyager Crew. Produsent og forfatter Michael Piller går systematisk gjennom alle hovedkarakterene og hvordan deres personligheter ble utviklet.
Flashback to ”Flashback”. Skuespiller George Takei, som spiller Sulu i den opprinnelige Star Trek, dukker opp som gjest i Voyager i episoden Flashback.
30th Anniversary Moments. Den 6 oktober 1996 inviterte Paramount Pictures alle som hadde vært involvert i Star Trek til fest, selv om de bare hadde vært med i en liten birolle. Her blir mange av dem intervjuet, bla.a. Kate Mulgrew, Kirsten Dunst, Martina Sirtis, Rick Berman og ikke minst astronaut Buzz Aldrin, og mange flere.
Trailer til Deep Space Nine og The Next Generation. Fotogalleri, og Borg Invasion 4D som i sesong 2.
Selvsagt også et hefte som forteller oss hva som hender andre steder Star Trek-universet i året 2373. Heftet er også en rask guide til episodene og bonusmaterialet. Prøv å ikke les for mye av handlingsreferatene hvis du ikke vil vite hva som skal skje i den aktuelle episoden, men dette burde kanskje stå i begynnelsen av omtalen …
Nok en gang blir Star Trek Voyager presentert i en lekker rød boks som glir inn i hyllen ved siden av de andre, og et stort hurra til Paramount for å gi ut disse i lille Norge.