Utgivelsen: 
Kadosh - De hellige [The Silver Screen Selection] (1999)
Toleranse
Amos Gitai forsøker å sette verdensrekord i lange tagninger. Resultatet blir deretter.
”Velsignet være vår Evige Gud, som ikke har skapt meg som kvinne.” Dette sitatet er hentet fra det sju minutter lange anslaget til Amos Gitais film og setter på mange måter tonen for hva som venter, både narrativt og formmessig. Anslaget er i én tagning, noe som brukes effektivt av Gitai resten av filmen, og vi skjønner at kvinneundertrykkelse står i sentrum for det narrative, i tillegg til at rammen rundt er en patriarkalsk og særdeles ortodoks del av Israel og troen på Gud.
En kvinne har vært gift i ti år men har ennå ikke fått barn med sin ektemann. Paret elsker hverandre, men i følge troen deres kan hun like gjerne være død hvis hun ikke er fruktbar. Dette preger hennes svært troende mann, for kvinnens eneste oppgave er nemlig å gi Israel nye barn, verken mer eller mindre.
Samtidig slites kvinnens lillesøster mellom to motpoler. Hun er forelsket i en ung mann utenfor menigheten og har svært lite lyst til å gifte seg med den mannen familien har pekt ut for henne. Dette preger hennes sinn, for hun vet om en verden utenfor som ikke er like lukket, og hun lengter etter denne verdenen.
Handlingsforløpet for Gitais film er i seg selv tilstrekkelig spennende. Riktignok går det ofte inflasjon i filmer av typen World Cinema med kvinneundertrykking som tema, men i dette tilfellet rettes fokuset mot kvinnens fruktbarhet og hennes marginaliserte oppgaver i samfunnet på en annen måte enn i mange andre lignende filmer.
Likevel er det noe som totalt spenner bein for den gode filmopplevelsen. Regissørens valg klarer nemlig å bryte ned historien til noe fullstendig uengasjerende. Hvorfor? Jo, dette utvikler seg til å bli en orgie i unødvendig lange tagninger, hvis formål ser ut til å være at tilskueren skal pine seg gjennom filmen like mye som de kvinnelige karakterene i den.
Dette formative valget lykkes bare unntaksvis. Lange innstillinger kan nemlig ha en god funksjon så lenge de anvendes riktig, noe vi bevitner i for eksempel en hårklippingssekvens og av alle ting under et rystende samleie, for ikke å glemme sluttscenen som er svært god (men man pines lenge før man når dit). Der ser vi konturene av et ellers uforløst potensial. Rent bortsett fra dette stimulerer ikke regissørens valg i det hele tatt.
Det hadde vært mulig for Amos Gitai å skildre denne fortellingen langt bedre. Visst får vi et innsyn i hva israelske kvinner må tolerere. Visst skjønner vi den lidelsen de utsettes for. Men like visst lengter vi etter bedre filmatiske grep når det kommer til å fortelle ved hjelp av levende bilder. Ergo hjelper det lite med kun tre overveldende gode scener.
Teknisk
Amos Gitais film kommer i 16:9 fullskjerm. Det er lite å utsette på det tekniske. Både format og bilde er av grei kvalitet.
Lyden som kommer i Dolby Digital 2.0 er også tilfredsstillende. Det kreves ikke noe bedre for denne filmen, og lyden kommer dermed godt til sin rett.
Denne anmeldelsen har tatt utgangspunkt i en boks fra SF Norge ved navn The Silver Screen Selection. I tillegg til Kadosh – De hellige finner vi også Slogans, Gjøken og Solino i denne boksen. Felles for alle filmene er at de mangler ekstramateriale.
blog comments powered by Disqus