Utgivelsen: 
Death Race (2008)
Overlagt hjernedød
Kan man kritisere en film for å være dum når den ikke prøver å være noe annet? For Death Race leverer nettopp et dødsrace, og svært lite annet.
Se filmklipp
Jensen Ames (Jason Statham) er en tøff eks-racerbilfører som ender uskyldig i fengsel, et lite stykke inn i fremtiden. Fangene får sjansen til kjempe for friheten gjennom det blodigste og mest voldelige bilrace det er mulig å tenke seg, mens fengselets eiere og iskalde direktør (Joan Allen) tjener seg rike på dem. Det er ikke bare bilkjøring med væpnede og pansrede muskelbiler, forresten, det er litt forklarende dialog og gammeldags nærkamp på tørre never også.
Paul W. S. Anderson har en frekkhet man nesten må beundre. Han lager en remake av en film som er blitt så etterapet og parodiert i film- og tegneserieform, senest i spillform, at det knapt finnes en gutt på over 14 som ikke øyeblikkelig forstår intrigen. Deretter gjør ikke regissøren annet enn å bringe filmen i havn med det som står til rådighet av stunts, CGI og til og med noen vaskeekte stjerner. Pussig å se at Joan Allen gikk for noe slikt ved siden av sin solide innsats i Jason Bourne-filmene.
Det er ikke helt usaklig å trekke inn dataspill her. Anderson har før filmet dataspill, en genre som ikke inneholder en eneste vellykket film. Her hopper han rett inn i spillestetikken med det samme, og selve løpet er ikke uventet fullt av detaljer fra konsollspillenes verden. Det hele fremstår som et ferdigpakket tilbud til de som lager slike spill.
Det tragiske er at filmen er – selv om man ikke har sett originalen – nerveslitende forutsigbar. Det er ikke nok å plukke til seg et gammelt manus, oppdatere effektene, krydre med aktørtalent og tro at det vil vinne publikum. Nå om dagen har vi blitt så blaserte at vi forlanger en ekte overraskelse, en skikkelig original vri, noe som får filmen til å føles som noe annet enn å se passivt på mens en kompis spiller siste nytt for PS3 eller Wii. Jason Statham hjelper, han gjør sin bølle-med-hjerte-av-gull-rolle perfekt som alltid. Men vi sitter igjen med noe man trenger minst en six-pack for å nyte. Og da mener jeg ikke Stathams six-pack.
Bildet
Ikke uventet er bildet henimot perfekt. Forsvinnende få antydninger til korn, gjennomgående skarpt og de litt forvrengte fargene er som de skal være.
Lyden
Ikke uventet er lyden en brutal nytelse, og i tillegg er hver eneste detalj skrudd opp mot smertegrensen. Jeg skal innrømme at jeg plukket denne filmen fordi jeg hadde lyst på tekniske BD-nytelser, og ble ikke skuffet på noen fronter.
Bonus
Universal har sin vane tro lesset på med interaktive greier man aldri vil se på, men også noen helt greie bakomfilmer og til og med et kommentarspor. I grunnen sjarmerende at de gir en slik b-film full pakke, i tillegg til godt bilde og god lyd.