Utgivelsen: 
Underground (1995)
Det var en gang et land
Emir Kusturica, regissøren som har gitt oss Sigøynernes tid, Pappa er på forretningsreise og Svart katt/Hvit katt, tar et oppgjør med sitt eget hjemland i Underground. Filmen trekker store linjer som begynner med annen verdenskrig og bombingen av Beograd, og ender opp i vår tid i et land mer kaotisk enn noensinne.
Kameratene Marko og Svarte lever herrens glade dager på siden av loven i Beograd. Kvinner, vin og sang er hovedelementene inntil andre verdenskrig innhenter dem og byen bombes av tyskerne. Den evig opportunistiske Marko og den evige lettlurte Svarte dras inn i våpensmugling, og fortsetter sitt utsvevende liv. Kvinnehistorier er det også plass til og kameratene har begge et godt øye til skuespillerinnen Natalija.
Mens krigen herjer og tyskerne beleirer byen går Beograds innbyggere under bakken og lager et nytt samfunn uten dagslys. Svindleren Marko blir deres eneste kontakt med utenomverden, og som svindlere flest har Marko et alternativt forhold til sannheten.
Via en lang rekke hendelser forteller Emir Kusturica historien om Jugoslavia. Et land med ustøtt fundament, revet i filler av indre stridigheter og ytre påvirkning, men med et folk som nekter å gi opp selv om myndighetene til stadighet fører dem bak lyset. Gjennom surrealistisk humor, herlig musikk og et skuespillerensemble av sjelden klasse geleider Kusturica oss gjennom historien med sikker regi. I løpet av to timer og tre kvarter leveres et fyrverkeri av en film som takler den tidvis gravalvorlige tematikken med stilsikker eleganse, humor og kløkt.
Underground var Kusturicas første film etter at han lot seg friste av Hollywood og gjorde Arizona Dream med Johnny Depp og Faye Dunaway i 1993. Hans gjenkomst til europeisk film med et så ambisiøst prosjekt som Underground (produksjonen kostet mer enn alle andre jugoslaviske filmer produsert til da til sammen!) og et så kontroversielt tema, skapte en opphetet debatt. Etter at Underground vant gullpalmen i Cannes ble Kusturica angrepet i hjemlandet for å spille på lag med Milosevic og for å være i lomma på finansiørene i Belgrade Television, som mange mener spilte en avgjørende rolle i konflikten som førte til oppløsningen av Jugoslavia.
Uavhengig av den politiske hengemyra, er det mulig å se Underground som et filmatisk verk med åpenbare kvaliteter. Miki Manojlovic’ portrett av Marko er ubetalelig, og gir filmen en sprelsk energi og en evig kilde til slapstickhumor. Det samme er tilfelle for Lazar Ristovski som portretterer Svarte med vidunderlig dårskap. Natalija, kvinnen i begge deres liv, tolkes glitrende av Mirjana Jokovic. Markos bror Ivan spiller også en sentral rolle som utføres på gripende vis av Slavko Stimac.
Alltid tilstedeværende i filmen er musikken til Goran Bregovic. ”Balkan boogie” blir en underdrivelse når man skal forsøke å formidle drivet og energien som musikken byr på i filmen. Fra første scene forfølges Marko og Svarte av et blåseorkester som ofrer liv og lem for å underholde.
Kusturica regisserer med stødig hånd, og greier å skape en slags helhet i all galskapen. Med en film som nærmer seg tre timer i spilletid skal det noe til å holde publikum interessert gjennom det hele, og det kan nok tenkes at Kusturica smører litt for tykt på i enkelte scener. Det er mye hyling og roping som blir slitsomt i lengden, og det er ikke alle innfallene underveis som er like essensielle for å drive historien fremover. Like fullt begår Kusturica en stor film med Underground.
Teknisk
Selv om Underground er en stor-produksjon benytter ikke Kusturica seg av klassisk Hollywood-estetikk. Kusturica føyer seg godt inn i den håndholdte, europeiske, filmtradisjonen som gir seg utslag i kornet bilde og ustabil kameraføring. Denne DVD-utgivelsen er dermed ingenting for hi-tech-friker, derimot en gavepakke for nytere av kvalitetsfilm.
Bildemessig er ikke utgivelsen noe å skryte av. Du får bildet i 16:9 fulllskjerm (1.78:1), og det er mer enn nok å sette fingeren på underveis. I mørke partier brytes bilde opp i legoklosser, og når det er hurtige bevegelser bryter bildet delvis sammen. Her har tydeligvis utgiverne mye å hente på komprimeringssida.
Lyden er heller ingenting som frister lydfetisjistene der ute. Dolby Digital 2.0 er alt vi tilgodeses med. Greit nok for å formidle all den fantastiske musikken, men heller sparsommelig når det gjelder effekter og annen ambiens.
Ekstramaterialet befinner seg også på et "kvalitetsfilmnivå". Meget sparsommelig, og uten særlig meningsfylt innhold. Trailer, fest i Cannes, samt korte intervjuer med sentrale skuespillere og regissøren er alt vi får. Intet spektakulært.