Utgivelsen: 
Lemmy (2010)
Rutinehyllest
Det er ikke måte på hvor mange stjerneartister som skal dele ut superlativer i dokumentaren om Lemmy Kilmister. Hva med heller å bedrive litt journalistikk neste gang?
I utgangspunktet høres det jo fristende ut med en dokumentar om Motörheads Lemmy Kilmister hvor navn som Alice Cooper, Dave Ellefson, Dave Grohl, Duff McKagan, Ozzy Osbourne, Marky Ramone, Nikki Sixx, Slash, Dee Snider, Matt Sorum, Billy Bob Thornton, Steve Vai, Kat von D og hele den masete gjengen fra Metallica inkludert Jason Newsted befinner seg på rollelisten. Sannheten er langt verre.
Dokumentarfilmen Lemmy fortoner seg som en knappe to timer lang hyllest til en vanvittig legende innenfor musikkens verden. Men som Cineramas lesere sikkert har oppdaget, er vi sjelden begeistret for kollegial superlativsfest. Når inntrykket etter å ha sett filmen er at Lemmy er en dritkul person som også er hundre prosent ekte og samtidig litt snill, da føler jeg meg snytt for den dypere historien. For den regner jeg med finnes et sted der ute, uten at Mulder og Scully burde være de eneste som klarer å spore den.
Det er omtrent helt umulig å bli kjent med Lemmy. Det fokuseres for lite på karrieren hans, det sveipes innom hans interesse for krig og vi får et og annet innblikk i hverdagen på turné med Motörhead. Og hvem i alle dager var det sin idé å involvere Metallica så mye i dokumentarfilmen?
Filmens høydepunkt må sies å være den særdeles overraskende fremstillingen av Lemmys hjem. I forkant var forventningene noe omtrent på nivå med Ozzy, men det rottereiret som hovedpersonen bor i lignet mer på en trailerpark sør i USA. I tillegg er det alltid festlig med klipp fra utestedet Rainbow som har høy status for oss med hard rock i blodet.
Når det endelig ble laget en dokumentar om Lemmy er det skuffende at den gode journalistikken er fraværende. Vi står dermed igjen med en film som i høy grad kun er interessant for blodfansen. Filmen kommer på ingen måter inn under huden på Lemmy. Jeg innbiller meg i hvert fall at han som ikon og legende har mer å by på enn det som kommer frem. Tekstene til Motörhead viser nemlig til mer enn vi får her. Det samme gjorde myten om Lemmy. Og hvis det viser seg at dette er det hele, da hadde jeg heller foretrukket myten.
Teknisk
Teknisk sett imponerer ikke bildet så mye. I dagslys er det råflott, men de mange innendørsscenene svikter når det kommer til sortnivå. Da er det samtidig mye støy i bildet. Lyden er heldigvis såpass bra som den bør være.
Bonusmaterialet tar fletta av de fleste utgivelser. Riktignok er det en del klipp som går igjen fra dokumentaren, bare noe utvidet, men i hovedsak er det mye snacks å finne. Faktisk er bonusmaterialet langt mer interessant enn selve filmen, og det er svært mye å ta av.
Litt over halvtimen med livemateriale fra Motörhead skader heller ikke. Her ser vi en energi som så vitterlig burde ha vært gjenspeilet i filmen.