Utgivelsen: 
Shutter (2008)
Åndene kommer til liv via en haug med fotografier
Så var NOK en amerikansk remake av en asiatisk film laget. Hvorfor selskapene fortsetter å pøse ut disse når originalene er og blir best, er helt uforståelig.
Se filmklipp
To nylig gifte unge amerikanere har tatt turen til Japan for at mannen, Benjamin (Joshua Jackson), skal jobbe som fotograf på en rekke photoshoots. Kona, Jane (Rachael Taylor), er bare med for å støtte mannen sin, men hun får snart mer enn nok å henge fingrene i. De kræsjer med en ung kvinne på veien, men når de begge kommer til bevissthet, er kvinnen borte uten ett eneste spor. Når så kvinnen begynner å dukke opp der hvor de minst aner det og alltid er til stede på bildene som Benjamin tar, skjønner de at noe er fryktelig galt.
Remakes av horror-sorten har havnet i en forferdelig stim. Jeg synes at "The Ring" var en OK film, men den var ikke stort mer enn det. Etter den har jeg sett elendige remakes som "The Grudge", "One Missed Call", "The Eye" og et par til jeg rett og slett (og heldigvis) har glemt. Jeg orker heller ikke tenke alt for mye på de glemte filmene, for det er en god grunn til at hjernen har skøvet ut de filmene mens jeg fortsatt husker ett av viskelærene fra barneskolen. Ja, de er faktisk så dårlige filmer!
"Shutter" fungerer i motsetning til de glemte filmene LITT bedre, men fortsatt langt fra bra. Om du blir skremt av dette, så har du nok så lav skremselsgrense at du skvetter når det dukker opp et nytt tall på lotto-trekningen. Den har en atypisk stemning for slike filmer, og musikken er for så vidt ikke så aller verst.
Skuespillerne er ikke hentet fra øverste hylle. Joshua Jackson har omtrent bare "Dawson's Creek" å vise til, men det er jo ikke noen glimrende serie det akkurat. Han fungerer greit nok, men han virker så utrolig uengasjert; nesten som om han ikke vil spille i filmen. Rachael Taylor besetter filmens andre hovedrolle og hun er vel nesten filmens eneste lysglimt. Ikke bare fordi filmen ofte er uten lys, og heller ikke fordi at hun ser fordømt bra ut, men hun spiller faktisk ålreit til tross for at hennes australske aksent slår inn her og der.
Regien er det Masayuki Ochiai som står for, og den biten klarer han godt med tanke på sjangeren. Hvordan Ochiai klarer seg om han hadde fått en dramafilm kastet i fanget, er jeg derimot litt usikker på. Med tanke på det som fyller CV'en hans, så vil jeg ikke tro at en dramafilm blir et prosjekt som kommer i hans retning med det første heller. Han har et behagelig tempo og fokuserer ofte på å få deg skremt rent visuelt sett. Men dette med en japansk pike blek som en skotte, har vi jo sett før og siden det ikke var skremmende den første gangen så fungerer det dårlig også den n-te gangen.
Så var det historien da.. En slik film skal alltid komme til bunns i en alt for smart historie, men heller ikke denne gang kommer den som en knyttneve i trynet. "Knyttneven" kommer faktisk så tregt at man fint rekker å stikke bort på den nærmeste bensinstasjonen, kjøpe deg et par pølser, spise pølsene, gå en tur på do, løpe tilbake og vente enda litt til før den treffer.
Høydepunktene i denne filmen blir en nesten-godkjent regi og Rachael Taylors fine innsats i filmens tyngste hovedrolle. Det forstår du nok helt sikkert at ikke duger til annet enn en veldig lav karakter.
Bildet
Til å være en Blu-ray-utgivelse så vil jeg si at bildet skuffer meg litt. I en grøsser som dette så er selvfølgelig skygger og lyssetting meget viktig, men når det dukker opp litt grums i diverse scener, så vil jeg ikke si at det gagner filmen å ha slike utfordringer. Fargene er ellers litt svake og jeg vil si at dette ender opp med å bli et bilde litt under gjennomsnittet med tanke på hva vi kan forvente oss av dette formatet. Standarden som brukes er for øvrig 1.85:1 anamorphic widescreen med 1080p oppløsning.
Lyden
Heller ikke lydsporet, i DTS 5.1, leverer det som er forventet. Med et slikt lydspor skulle man tro at sub'en trådte til i en mengde av scenene, pluss at det kanskje også dukket opp en solid dose med lyd i de bakre høyttalerne. Lyden er til stede hos alle høyttalerne, men det er ingen som trer frem og tar ansvar. Dermed forholder det meste av lyd seg i frontpartiet og dermed får vi ikke akkurat noen tung og spennende lydopplevelse.
Bonus
Av ekstramateriell så er det faktisk overraskende mye vedlagt på denne utgivelsen. Det startes opp med et småkjedelig kommentarspor, men så går det over til innslag som tar for seg utfordringene ved å spille inn en film i Japan, vi får møte regissøren Ochiai og manusforfatter Dawson, bortklipte scener er lagt ved og til slutt utforsker et par innslag dette fenomenet med ånder og fotografier. De dekker godt opp for hva en slik film kan ha med av bonusstoff, så dette er jeg meget fornøyd med.
Nei, jeg vil nok ikke anbefale denne filmen til verken de som er svorne grøsser-fans eller de som er ute etter en film med stor kvalitet. Skuespillerne gjør ikke noen særdeles god jobb (selv om Rachael Taylor faktisk klarer seg fint) og regien virker å være litt på autopilot. Skuffende bilde og litt skuffende lyd gjør at jeg ser meg mest fornøyd med ekstramaterialet denne utgivelsen bidrar med.