The Shadow (1994)
En skygge av seg selv
Den mystiske Skyggen dukket først opp som en birolle i et hørespill på 30-tallet, men programmets tilhørere krevde mer av den fascinerende figuren. Det resulterte i månedlige utgivelser av populære bøker med The Shadow i hovedrollen. Fra 1937 til 1955 hadde historiene om The Shadow dessuten eget radioprogram, med blant adnre Orson Welles som den allerede da legendariske Skyggen. Nå til dags er det ikke mange som kjenner til The Shadow, og Batman (som faktisk var inspirert av The Shadow) og gjengen har fullstendig tatt over roret på superheltmarkedet.
Den kriminalitetsbekjempende superhelten The Shadow (Alec Baldwin) får sine evner satt på prøve når han blir satt opp mot Djengis Khans siste gjenlevende etterfølger Shiwan Khan (John Lone). Shiwan er en maktsyk og tvers igjennom ond skapning som ikke skyr noen midler i sin kamp for verdensherredømme. Han vet at The Shadow blir en hard nøtt å knekke, og prøver derfor å få ham på sin side. Det går selvfølgelig ikke The Shadow med på, og dermed har vi The Shadow med sin usynlighetsevne på den ene siden, og Shiwans evne til massehypnose på den andre. Når dessuten begge besitter en evne til å tilsløre og forkludre folks sinn, er det vel unødvendig å nevne at dette ikke blir et vanlig slagsmål. Det hjelper heller ikke på verdens sikkerhet at Shiwan holder på å utvikle en kraftig atombombe, og at den henrivende Margo (Penelope Ann Miller) som konstant henger rundt superheltens menneskelige forkledning greier å lese hans tanker.
Handlingen i The Shadow er et sammensmeltet produkt med elementer fra radioprogrammene og bøkene. Dette skinner også kraftig igjennom i filmen, for handlingen har intet klart mål og stavrer seg framover i mørket. Det er synd, for stemningen i filmen er meget god og kan klart hevde seg med andre superheltfilmer. Det eneste som ødelegger den dunkle atmosfæren i filmen, men som da også skjender den totalt, er humoren. Utallige scener med dyster stemning og god spenning blir sønderknust av én enkelt replikk, en fjasete morsomhet som ikke hører noesteds hjemme. Atskillige filmer har blitt drept av malplassert humor, bare så synd at også The Shadow skulle lide av det samme syndromet. Det siste som trekker filmen ned er alt det overnaturlige som skjer som publikum ikke får noen forklaring på. De fleste av oss har null kjennskap til hørespillet og bøkene om The Shadow, og da virker det litt søkt med levende dolker og svevende objekter. Det er også lite trolig at slikt fant sted i 30-tallets New York, og da hadde et tydeligere fundament for tingenes gang vært på sin plass.
Tittelrolleinnehaver Alec Baldwin redder heldigvis noe av filmens ære ved å gjøre jobben sin på overbevisende manér. Hans motstander blir derimot ikke særlig godt fremstilt av John Lone. Lone klarer ikke å få fram selve ondskapen i Shiwan, og han virker ikke særlig fryktinngytende, samme hvor mye han prøver. Penelope Ann Miller havner mellom de to mennene med sin noenlunde akseptable innsats som Margo, mens Peter Boyle og Ian McKellen ikke får stort å spille på. Tim Curry har her en lei tendens til å overspille, og hans rolleperson Claymore skifter fra å være en patetisk pyse i det ene øyeblikket til en gal tulling i det neste uten noen mellomting, og også uten forklaring på den raske konverteringen.
Bildet på platen er i 16:9-optimalisert bredskjerm 1.85:1, og filmen er innspilt på to vidt forskjellige måter. På den ene siden har du den meget tradisjonelle, mens plutselig kan det glimte til med innovative kameravinkler og festlige kamerabevegelser. Dessverre er det førstnevnte som dominerer, og noe man også fester seg ved er at kamerabevegelsene da ofte går i ubehagelige rykk og napp.
Spesialeffektene i filmen er det mange av, særlig når The Shadow gjør seg usynlig eller om til sitt normale jeg, Lamont. Dette er saker som kanskje var imponerende i 1994, men som ikke tar pusten fra oss den dag i dag. Ingenting ser spesielt ille ut, men det ligger på et jevnt dårlig nivå hvor det hele føles falskt.
Denne filmen er en av altfor få hvor surroundkanalen tas flittig i bruk. I Dolby Digital 5.1 hører vi stemmen til The Shadow forflytte seg idet han forvirrer slemmingene med sin usynlighet. I skytescenene får man følelsen av å sitte midt i skuddlinjen slik det farer om ørene på en. Filmen er dessuten akkompagnert av Jerry Goldsmiths alltid nydelige musikk. Musikken i The Shadow er et av hans aller beste verk, og det er således synd for ham at ikke filmen gjorde det bedre. Det er nok derfor han har tatt seg den frihet å låne såpass mye til hans senere arbeid med Mumien.
Bonusmaterialet på platen skulle det ikke ta lang tid å ramse opp, for her er det nemlig helt tomt. Ja, det stemmer, ikke så mye som en trailer har de fått plass til. Om ikke annet burde det stått litt om historien bak The Shadow, men nei.
The Shadow ble ingen perfekt filmatisering. Til det er handlingen for rotete, og det er for mange skjønnhetsfeil ute og går. Skuespillet er ujevnt, og et herlig musikkspor kan ikke dekke over det faktum at The Shadow egentlig er en ganske dårlig film. Noen ganger kan faktisk radio og bøker være et bedre alternativ enn TV.