Star Trek - The Original Series: Season 1 (1966)

What a group of handsome people!

Vi gjør oppmerksom på at denne anmeldelsen avslører sentrale deler av handlingen i sesong 1.

Av Tor Arve RøsslandFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook19.01.05

Fotogalleri

Se flere bilder

Dette har jeg ventet på siden jeg var tolv år og så Star Trek III – The Search for Spock på kino, fullstendig uvitende om at det eksisterte en hel bevegelse rundt fenomenet Star Trek. Jeg har sett meg gjennom The Next Generation og Deep Space Nine, er kommet halvveis i Voyager, har lest Star Trek-bøker og selvsagt sett alle filmene, men jeg har aldri sett den opprinnelige serien. Ikke det at jeg ikke har hatt lyst, men det er jo ingen norske tv-kanaler som har vist den så lenge jeg han huske. Ikke har jeg hatt tilgang på engelsk eller svensk fjernsyn heller, så dette er min debut som seer av Star Trek – The Original Series og forventningene er skyhøye.

Jeg kjenner jo mannskapet fra filmene, hvem gjør vel ikke det, og jeg vet hva mange av episodene handler om, men det er likevel noe helt spesielt å sette seg ned å nyte de originale episodene som startet det hele, i glitrende DVD kvalitet, og så mange episoder etter hverandre som jeg bare orker.

Hvem er så dette legendariske mannskapet, på sitt femårstokt gjennom verdensrommet.

Kaptein James T. Kirk. Standhaftig kar som ikke går av veien for å bryte ordrer. En atletisk fyr som rett som det er løper svett gjennom korridorene i bar overkropp. Seriens ubestridte hovedperson og skipets øverste sjef. En kvinnesjarmør av dimensjoner som flørter med samtlige av skipets kvinnelige, lettkledde underoffiserer. Roddenberry forteller at han baserte Kirk på både Hamlet og Horatio Hornblower. Hamlet som tviler på sine egne evner til å ordne opp, og Hornblower sin egenskap til å ta mannskapet sitt på alvor, og til å ta deres prøvelser inn over seg.

Vulcaneren Spock. Som alle Vulcanere er han irriterende opptatt av logikk, men han er også halvt menneske, så en og annen følelse slipper tross alt gjennom. Han har klokketro på at alle problem og konflikter kan løses med logikk, men samtidig har han en enorm respekt for alt liv, også livsformer som truer ham fysisk. Iskald, kalkulerende, fysisk mye sterkere enn mennesker, og kanskje den mest legendariske av alle karakterene i Star Trek.

McCoy. Den fryktløse sjefslegen om bord og Kirk sinn nærmeste venn. Går også under kallenavnet Bones. Ofte i konflikt med den følelseskalde Spock. Der Spock vil benytte seg av logikk lar McCoy følelsene bestemme.

Sulu. Navigasjonsoffiser av asiatisk opprinnelse. Egentlig en veldig liten rolle i sesong 1.

Scotty. Teknisk sjef om bord, med skotsk opprinnelse. Frasen ”Beam me up, Scotty!” er blitt legendarisk når man vil ut av vanskelige situasjoner, men blir ikke ytret en eneste gang i første sesong.

Uhura. Kvinnelig, farget offiser. Det var fullstendig uhørt å ha en kvinne som ledende offiser i noe som helst i 1966, langt mindre en farget kvinne. Men her er hun altså, i all sin prakt. Hun var hovedgrunnen til at Whoopi Goldberg ba om å få en rolle i TNG. Uhura er også skipets sangfugl, et konsept de ikke overførte til filmene. Heldigvis. Roddenberry måtte jobbe veldig hardt for å overbevise Paramount om at hun var rett person for serien. "If she goes, I go!" truet han med.

Alle disse karakterene ble overført til spillefilmene som skulle komme over ti år senere. De andre karakterene er for biroller å regne, en mengde sikkerhetsoffiserer, underoffiserer og andre som virrer rundt i gangene på skipet, eller som kanonføde på et av mannskapets mange ”away-missions”. I episode nummer 1 starter de med 428 i mannskapet, men det tynnes raskt ut gjennom uttalige farlige oppdrag. Og det er alltid en eller annen uheldig birolle det går ut over.

Gene Roddenberry var fremsynt når det gjaldt en hel del tekniske innretninger. Ting som var ren sci fi i 1966 er i dag vanlige. For eksempel kommunikasjonsinnretninger som ligner veldig på mobiltelefoner, og selvsagt datautstyr som vi i dag bruker. Men største delen av det han så for seg i Star Trek er enda ikke oppfunnet, og gir serien samme futuristiske preget som de senere seriene har. For eksempel stråles menneskene opp og ned til planeter og mellom skip, og maten de spiser materialiserer seg i store matmaskiner. Disse innretningene har gått gjennom en del designmessige forandringer i de nyere seriene, og ting som ser ut som en litt moderne vaskemaskin i 1966 ser adskillig mer hi-tech ut i senere serier, men prinsippet er det samme.

Innholdsmessig kan det ikke sies å være så veldig store forskjeller på den opprinnelige serien og spesielt The Next Generation. Star Treks styrke er de menneskelige følelsene som styrer oss alle, noen ganger satt på spissen, andre ganger vist på måter som har blitt karakteristisk for nettopp Star Trek. Gene Roddenberry hadde en visjon, om at menneskene hadde forbedret seg og utviklet seg til å bli mindre grådige, mer ærlig og mer opptatt av hverandre. På Jorden eksisterer ikke fattigdom, sult, krig eller kriminalitet lenger. Kanskje urealistisk vil noen si, vi mennesker vil aldri slutte å nøre opp under våre menneskelige svakheter, men likevel var det dette Roddenberry hadde som grunnlag for serien. Hederlige unntak finnes selvsagt, og faktisk er hovedpersonen i Star Trek, kaptein Kirk selv, mer lik dagens mennesker enn fremtidens.

En ting som skiller den fra de nyere seriene blir temmelig åpenbart etter bare noen få episoder. Kvinnene i serien er mye mer lettkledd enn i dagens Star Trek. De er handlekraftige og uavhengige mannen, men alt sammen i ekstreme miniskjørt og store utringninger. Jeg kan ikke akkurat si at dette plager meg, men det er like fullt en stor forskjell. Miniskjørt kan da ikke sies å være spesielt troverdig eller praktisk som uniform for en kvinne i Stjerneflåten, og mange av episodene flommer over av vakre kvinner. Nå var det også primært menn bak kamera da serien ble produsert.

Fortellerstrukturen er også litt annerledes, episodene er noen minutter lengre, 48 mot 43, men dette har muligens med at det vises mer reklame nå enn på sekstitallet? Med all respekt så er episodene også mer langdryge enn i dag. Jeg har helt bevisst ikke sett så mange episoder i slengen for å unngå å blir lei.

I tillegg så vet kapteinen mer enn de andre av handlingen når han gjør sine berømte oppføringer i kapteinens logg. Disse virker som om de er spilt inn etter at episodens handling har utspilt seg, men noen ganger virker det som om de er spilt inn midt i episoden. Litt ukonsekvent, altså. I TNG, DS9 og Voyager er dette helt konsekvent spilt inn mens handlingen går, og kapteinen vet aldri mer enn oss som ser på. På en annen side er jo disse oppføringen alltid etter reklameavbruddet, for å friske opp hukommelsen til de som ser serien på reklamefinansiert tv.

Her er noen minneverdige episoder.

The Naked Time.
Mannskapet blir smittet av et virus som lar deres innerste følelser komme til overflaten. Spock får et utbrudd av følelser. Kirk blir usikker, og andre reagerer på sitt vis. Smart å legge denne episoden til begynnelsen av serien, noe som gjør at vi blir kjent med karakterene på en original måte. Folk klikker over hele skipet, og de holder på å krasje med en planet som ødelegger seg selv. McCoy sliter med å finne en kur, mens de andre sliter med å unngå katastrofen. De oppdager også hvordan man reiser i tid.

The Enemy Within.
Kaptein Kirk og Sulu er på en planet og gjør undersøkelser, men på veg opp igjen i transportøren skjer det noe uforklarlig. To utgaver av kaptein Kirk kommer frem, den ene inneholder alle hans negative sider, hat, sinne, råskap, mens den andre inneholder det som er til overs. Da den ”snille” kapteinen innser at han mangler sine mørke egenskapene, mister han fullstendig evnen til å ta avgjørelser, han trenger alle de menneskelige følelsene, selv de negative, for å bli et komplett menneske. Glimrende spilt av William Shatner som de to Kirkene, dog noe overspilt, men dette er spilt inn på sekstitallet, for snart førti år siden. Vi godtar en litt annen type skuespill enn vi gjør i dag. Episoden streifer også borti et tema som Star Trek omtrent er klinisk fri for: sex. Den onde kapteinen er bare sekunder fra å voldta underoffiser Rand. Selvsagt har han dype seksuelle lyster som han vanligvis klarer å kontrollere. Interessant episode om den menneskelige natur.

The Menagerie. Part I & II.
Da serien var i sin spede begynnelse produserte Gene Roddenberry en pilotepisode som senere ble refusert som en del av serien. Men episoden som fikk navnet The Cage var så påkostet og omfattende at de var nødt til å bruke den. I denne episoden er handlingen lagt tretten år tidligere, og kapteinen på Enterprise heter ikke James Kirk, men Christopher Pike. Enterprise blir lokket til planeten Talos IV der det bor en rase med sterke telepatiske evner, så sterke at de er i stand til å gi mennesker illusjoner og hallusinasjoner som virker helt ekte og realistiske. De kidnapper kaptein Pike og gir han tilbudet om å bli værende og få alle sine drømmer oppfylt. Pike nekter å la seg fange, selv om illusjonene er forførende og forlokkende. Han klarer til slutt å overbevise Talosierene om at han ikke egner seg for eksperimentet deres, og han slippes fri.

Årsakene til at denne episoden ble refusert var mange, men hovedgrunnene var at mannskapet var totalt forskjellig, det var bare Spock som ble overført til de nye episodene. Designet er også veldig forskjellig, både kostymer og romskip er veldig ulike det som de endte opp med. Men som sagt, episoden var for dyr til å blir forkastet helt. Derfor skrev Roddenberry en episode der The Cage kunne skrives inn. I tillegg var de begynt å gå tom for manus, så alt som kunne reddes måtte brukes.

I The Menagerie reiser Enterprise for å besøke den nå invalidiserte kaptein Pike. Han sitter i rullestol og ute av stand til å kommunisere mer enn ja og nei. Spock kidnapper han, tar over kontrollen av Enterprise og setter kursen mot Talos IV. En planet som nå er totalforbudt område for Stjerneflåten. Kirk prøver å finne ut hvorfor Spock gjør dette, og her kommer klippene fra The Cage inni bildet. Nesten hele episoden er klippet inn i The Menagerie for å vise oss hva som hendte med Pike på Talos IV.

En glimrende episode, som har blitt stående som en av de virkelig store klassikerne i serien, og en av de mest populære i serien.

Balance of Terror.
Endelig møter Enterprise en av de berømte fiende sine, nemlig Romulanerne. For over hundre år siden var Jorden og Romulanerne i en blodig krig med hverandre, siden dette var før ”bildetelefon” så vet de ikke hvordan Romulanerne ser ut. Etter denne krigen ble det opprettet en nøytral sone mellom menneskene og dem, en sone som ingen har trådd over i disse hundre årene, da dette ville blitt ansett som en ren krigserklæring. Men når flere av Jordens utposter langs den nøytrale sonen blir angrepet må Enterprise inn for å etterforske. Når de endelig får visuell kontakt med dem, så viser det seg at de er identiske med Vulcanerne, noe som igjen gjør deler av mannskapet mistenkelig overfor Spock.

Ikke nok med at Romulanerne har angrepet, de har også et nytt superkraftig plasmavåpen som kan pulverisere Enterprise med en eneste ladning. I tillegg til dette har de teknologi som gjør skipene deres usynlige. En mektig fiende, altså, men de hadde ikke regnet med å få kaptein Kirk etter seg. Han klarer med list og lempe å sette dem ut av spill, i en delikat balanse mellom å unngå en storkrig og å uskadeliggjøre fienden. Meget god episode, der man ikke lenger tenker på at spesialeffektene er dårlige.

Space Seed.
For første gang møter Kirk den notoriske Khan, et supermenneske som stammer fra 1990-talet der han og en gruppe andre genetiske supermenn prøvde å overta styringen på Jorden. Khan og 72 andre flyktet i et primitiv romskip som blir plukket opp mange hundre år senere av Enterprise. Det kommer raskt for en dag at Khan har ambisjoner om å overta skipet, men Kirk finner selvsagt en utveg og dømmer gruppen med supermenn til landflyktighet på en beoboelig men ugjestmild planet. I filmen Star Trek II - Khans vrede, dukker han opp igjen og truer uviversets eksistens.

The City on the Edge of Forever.
Kirk og Spock kommer i et grusomt moralsk dilemma i denne episoden. Ved et uhell klarer Dr. McCoy å injisere seg selv med et sterkt hallusinerende beroligende middel. Om ikke det var nok så forsvinner han inn i en tidsportal som bringer han til USA på 30-tallet. Idet han reiser i tiden så forsvinner Enterprise, og Kirk og noen få av mannskapet er strandet på en ukjent planet. Tidsportalen forteller dem at de må reise tilbake i tiden og ordne det McCoy har forstyrret i tidslinjen. Kirk og Spock følger etter, men havner noen uker før McCoy og begynner å forberede seg på hans ankomst. De blir kjent med Edith Keeler, spilt av Dynastiheksen Joan Collins, og Kirk utvikler varme følelser for henne. På provisorisk vis klarer Spock å konstruere en maskin som kan kommunisere med tidsbølgene og han ser en mulig fremtid der Tyskland vinner andre verdenskrig fordi Edith starter en fredsbevegelse som hindret USA å bli med i krigen. Grunner er at McCoy redder henne fra å dø i en trafikkulykke. Spock forstår raskt at de ikke kan redde henne og setter de manges behov foran den enkeltes, men det er ikke like lett for Kirk. En sterk episode som nok er den beste fra sesong 1.

Vi møter også Klingons for første gang i serien i episoden Errand of Mercy. Klingons har vi blitt godt kjent med gjennom de andre seriene, men i The Original Series ser de overhodet ikke ut som de gjør i dag. Sminken består av litt mørkere hud, svart hår og rare barter. I Deep Space Nine får vi en slags forklaring på hva som har skjedd med dem, eller rettere sagt, vi får ikke en forklaring på det siden de "ikke liker å snakke om det med andre raser." Forklaringen ligger selvsagt i sminkebusjettet.

Skal jeg si noe om Star Trek sesong 1 som en helhet, må det bli at serien er mer spenningsorientert enn alle de senere installasjonene, med unntak av Enterprise som jeg ikke har sett. Flesteparten av episodene har en spennende og truende handling, mens for eksempel DS9 har mange episoder der det skjer veldig lite på det ytre plan, og som kan oppfattes som kjedelige for et utrenet øye. Mange episoder i første sesongen av TNG har stjålet plottet og tematikken fra nettopp første sesongen av Star Trek, mest for at fansen skal nikke gjenkjennende, men også fordi at mange av plottene er sabla gode og intrikate. Og hvem kunne vel nekte Gene Roddenberry å stjele fra seg selv?

Serien har ikke foreløpig handlinger som foregår over mange episoder slik som DS9 og Voyager, episodene er avsluttende, men unntak av noen få dobbeleepisoder. Siste sesong av DS9 var omtrent en sammenhengende langfilm.

Det er mange karakterer som alle sammen har blitt med i de første seks Star Trek filmene, men handlingen i serien må kunne sies å spinne rundt primært Kirk, Spock og McCoy. De definitivt beste skuespillerne, og helt klart de mest interessante karakterene. De har et forhold som blir utviklet og forbedret i løpet av serien. McCoy liker egentlig ikke Spock, p.g.a. hans manglende følelser, og Spock skjønner ikke hvorfor McCoy alltid skal blande inn sentimentalitet i enhver avgjørelse. En god konflikt som varer hele serien og i alle filmene. McCoy var også den karakteren som gjorde en gjesteopptreden i første episoden av TNG, riktignok som en meget gammel mann.

Den totale karakteren på Star Trek sesong 1 blir likevel bare en femmer. Mest fordi dette er første gang jeg ser den, og den klarer ikke å rive meg med på samme måte som noen av de nyere seriene. Dette kan med sekstitalsdesignet å gjøre, at det er enda tydeligere at dette er spilt inn i studio, jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. Men faktum er at jeg syns Star Trek – The Original Series er et lite hakk kjedeligere enn de nye seriene. Hadde jeg vokst opp med serien, og sett den som barn hadde kanskje karakteren vært en annen, men det har jeg altså ikke. Jeg har blitt Trekker i voksen alder, og TNG var den første Star Trek serien jeg så. Skuespillerne er veldig typisk sekstitallet i alt de sier og foretar seg, noe som gjør det litt vanskeligere å ta dem like alvorlig som med kaptein Janeway i Voyager, eller Picard i TNG. En god del elementer som sikkert var både spennende og nyskapende i 1966 blir i dag ufrivillig morsomt.

Men konseptet til Gene Roddenberry skinner gjennom hele veien, og har man tro på konseptet hans så blir noen litt dårlige skuespillerprestasjoner, eller litt billig design uviktig. Kombinasjonen mellom gode og troverdige karakterer og utforskertrang er uslåelig, uansett om det kommer i gammel eller ny innpakning. Nå virker det som om jeg ikke liker Star Trek – The Original Series, det er veldig feil, jeg liker den meget godt, men jeg liker The Next Generation, Deep Space Nine, Voyager og ikke minst filmene enda bedre.

Teknisk
Bilde og lyd har jo ikke vært lagret optimalt i alle disse årene. For å ta bildet først, på den positive siden så er det urolig fargerikt og skarpt. Det formelig bobler over av skarpe farger. Litt støv og gammel guffe er det å spore, men ikke mye. Ikke nok til å trekke ned på karakteren på bildekvaliteten.

Lyden har vært i mono i sin tid og er mikset om til 5.1 Dolby Digital, ikke mye action i bakhøyttalerene å skryte av, men noen lydeffekter har de likevel plassert i de bakre kanalene. Litt blipping fra terminalene og et og annet romskip som flyr over hodet til tilskueren. Dialogen er meget tydelig og god.

Navigeringen på DVDen skjer gjennom ett sett med veldig lekre menyer, som har sitt utspring i broen på Enterprise. Hver episode er delt inn med egen meny, der du kan velge tekst og språk. Du kan også velge en egen ”Preview” som nok har blitt vist på amerikanske tv i forkant til hver episode.

En del utvalgte episoder har også tekstkommentar av Michael og Denise Okuda.

Pilotepisoden The Cage burde vært inkludert i sin helhet i en slik utgivelse, når man ser hundrevis av episoder i en serie, så vil man ha med alt. Absolutt alt. Den er riktignok klippet inn i The Menagerie, men likevel. Jeg skulle likt å ha sett den likevel, så det er med glede jeg kan konstatere at den innfinner seg på sesong 3-utgivelsen.

Bonus
Jeg skulle ønske bonusmaterialet gav meg svar på opphavet til det mystiske produksjonsselskapet Norway Production som var med og produsere serien, men det gjør det ikke, så her får jeg leve i lykkelig uvitenhet en stund til.

Ved første øyekast så virker det som utgivelsen er like spekket med ekstramateriale som DS9 og Voyager, men den kommer ikke helt opp til disse høydene. En liten rask gjennomgang er på sin plass:

The Birth of a Timeless Legacy på ca 24 minutter består av intervjuer med skuespillerne, forfattarne og produsentene av serien. Også noen gamle intervjuer med nå avdøde Gene Roddenberry. Interessant og spennende, men dessverre altfor kort og overfladisk. Dette kunne vært gjort mye bedre.

Life Beyond Trek: William Shatner på ca 8 minutter. Her slipper kaptein Kirk selv, eller William Shatner til, og får fortelle om livet sitt etter serien. Veldig uinteressant siden han velger å fokusere kun på sin lidenskap for hester.

To Boldly go...season one. 16 minutter med gjennomgang av første sesongen. Minneverdige episoder og morsomheter.

Reflections on Spock. 10 minutter der bl.a. Leonard Nimoy forteller om de mange sidene ved karakteren Spock. Veldig god og innsiktsfull film.

Kiss and Tell. Romance in the 24th Century. Forfatterne og produsentene bak forklarer hvorfor de er så utrolig mange flotte damer med i serien. Skjønnheter som ofte havner i armene til kaptein Kirk. William Shatner minnes det hele med et smil.

Sci-fi visionaries. Veldig mange av den tidens "store" sci-fi forfattere var involvert i manusarbeidet. En av de aller største, nemlig Ray Bradbury, var høflig avvisende da han ble spurt om å være med.

Ellers er det Star Trek connection game for de virkelige innvidde, foto galleri og trailere til de tre andre seriene som er utgitt på dvd.

Som sagt så når ikke utgivelsen til toppkarakter, det er liksom noe som mangler for å nå sjueren. Intervjuene med Shatner, Nimoy og Roddenberry er gode, men jeg vil egentelig ha mer av alt, det er mange ting som ikke blir berørt, f.eks. hvordan var det å lage spesialeffekter med et minimalt budsjett?

Selve boksen er i lekker gul hardplast som tar seg meget godt ut ved siden av de øvrige Star Trek boksene. Serien er på tre sesonger, og de resterende boksene kommer i henholdsvis blått og rødt. Serien heter selvsagt ikke The Original Series, men har i mange år gått under dette navnet for å skille den fra de andre seriene. Uansett: Vanvittig lekkert i hyllen!