Utgivelsen: 
Uno (2004)
Mye av det gode
Det er vanskelig å ta inn over seg at skuespillertalentet Aksel Hennie aldri hadde hatt regi på så mye som en tretti sekunders reklamefilm før han gikk i gang med knallsterke ”Uno”. Vel og merke deler han regiansvaret med fotograf John Andreas Andersen, som helt tydelig har bidratt til filmens spesielle tone. Som kjent spiller Hennie også hovedrollen i denne filmen, og har selv skrevet manuset, et manus løst basert på selvopplevde hendelser. Resultatet ble glitrende.
I filmen spiller Hennie noe av den samme rollen som i ”Buddy”: David er en oslogutt i midten av tjueåra med manglende ambisjoner. Han jobber på et helsestudio, og det er også her han har sine beste venner, blant andre den noe umodne Morten (Nicolay Cleve Broch), som tar over der familien hans kommer til kort. Familien til David består nemlig av en bror med Downs Syndrom, en alvorlig kreftsyk far og en utbrent mor. Men miljøet han har søkt seg til er knallhardt, og ikke noe blivende sted.
Konflikten i filmen inntreffer da tilstanden til Davids far forverres, og han kjøres til sykehus. Lojale David tar seg tid til å stikke innom treningsstudioet for å melde fravær, men blir møtt av politiet. De har funnet en mengde anabole steroider de gjerne vil knytte til et navn. Om David ønsker å slippe ut av glattcelle og besøke sin far, får han versegod å hjelpe lovens lange arm.
Filmen er temmelig brutal, både i sin skildring av Davids røffe miljø, og av all volden som etter hvert utløses av forskjellige hendelser knyttet til David og Morten. Det er egentlig litt synd at Hennie ikke har dristet seg til å lage en lengre film der seeren kunne blitt bedre kjent med alle konfliktene og karakterene filmen berører. Ofte blir man nødt til å tenke seg til mange av linjene selv, noe som også er en del av filmens styrke, og et grep Hennie må ha lært av mestere som Coen-brødrene og nå avdøde Kubrick. Handlingen er svært realistisk, noe som forsterkes ytterligere av en del grep tatt av de to regisansvarlige, som realistiske lyder av knyttneve mot kjevebein. Den er en lavbudsjettsproduksjon, og til tider er fargespekteret likt det man ser i familievideoopptak fra konfirmasjoner eller andre ”Kodak moments”; gult som en tobakksmisfarget tanngard. Men dette grepet henger ikke bare sammen med filmens realistiske tone; det er også en del av Hennies ambisjoner som filmregissør.
”Uno” er nemlig oppkalt etter familiekortspillet som spiller en sentral rolle i filmen. Hver karakter, og hvert avsnitt av filmen har fått sin egen farge, gult, grønt, blått, eller rødt. På denne måten makter Hennie å sette en kunstners signatur på filmen, men det må nevnes at fargekodene bare til dels fungerer, og at det kunne vært en tanke å spare symbolikken de bidrar med til filmens nøkkelscener.
Imponerende er det uansett, og da filmen første gang rullet over lerretet var det befriende at det nettopp var to stjerneskudd fra den norske feelgood-bølgen (Hennie og Cleve Broch) som brøt med hele bransjen, og la seg på pressbenken til de kunne spille muskelbunter i det norske svaret på ”Pusher”. Latteren sitter løst også i ”Uno”, men de mange små og pussige episodene bidrar egentlig bare til at inntrykkene forsterkes i de scenene man er glad det bare er film.
Teknisk
Spesialutgaven inneholder en hel del bonusmateriale, og forruten to kommentatorspor der gutta bak guttefilmen får kommentere jobben de har gjort, slipper Brita Møystad Engseth til på et spor hun deler med selveste Pål Bang Hansen. Engseth er kritisk, faktisk nesten gjennom hele filmen, men det er tydelig at denne dama nå har bestemt seg for å spille en rolle som ”bad to the bone” filmslakter. Det hele blir bare patetisk da hun uttrykker sin manglende forståelse for at det skal være så viktig å være til stede når ens far ligger for døden. Interessant er det også å høre at filmregissøren Bang Hansen synes filmen er ok, mens filmanmelderen (jfr. ”enhver filmanmelder er en mislykket regissør”) slakter den.
Foruten dette får vi servert de sedvanlige middels interessante intervjuene som følger med enhver film, slettede scener, tabber, et kun delvis lesbart manus (dette varierer selvsagt avhengig av avspillingsmediets kvalitet) og ennå litt til for de som aldri måtte gå lei. Det mest interessante er vel egentlig å få se Espen Juul Kristiansen, som spiller Davids downs-rammede lillebror Kjetil, ”off-screen”. Det synes fullstendig merkelig at intervjuene med Cleve Broch er gjort i et rom med en forferdelig klang, som gjør at det er vanskelig å høre hva han sier, og fristende å spole forbi hver gang han dukker opp. Et klart minus for dette.
Rent teknisk holder selve filmen et mer enn ok nivå, om man aksepterer de gulkornete familieopptakslignende bildene som et virkemiddel a la Dogme´95. I realismens ånd er det ikke eksperimentert mye med lyden, og 16:9 fullskjerm-formatet passer perfekt til stemningen filmen ønsker å skape.
Alt i alt har Aksel Hennie gitt oss en meget god DVD, som forhåpentligvis setter standarden for framtidige norske utgivelser. Filmen var en av 2004s desidert beste norske spillefilmer, og om ikke alt ekstramaterialet er imponerende, er det i alle fall ikke kvantiteten, eller Hennies ambisjoner det står på. God fornøyelse!