Kim (masete spilt av Maggie Grace) er 17 år, fra Los Angeles og skrekkelig lysten på en Europa-tur med en venninne for å følge et ualminnelig dårlig band på turné. Pappa Bryan (Liam Neeson) er ikke særlig begeistret for å slippe veslejenta av gårde uten voksne, men lar seg presse. Pappa har rett, de to pikene rekker ikke så mye som en baguette før ualminnelig slemme albanske menneskehandlere har tatt dem. Pappa rekker å gi den ene kidnapperen noen velmente tips og råd før han hiver seg på flyet til Paris. Han er imidlertid på hjemmebane. Albanerne har ingen idé om at de har satt i gang en erfaren og ekstremt dyktig drapsmaskin med tyve års erfaring i å knuse strupehoder og knekke nakker.
Den trygge, litt kjedelige familiefaren som viser seg å være noe helt annet er en ofte brukt klisjé, fra tidlige western-historier, via agentromaner og -filmer fra den kalde krigen til dagens mer uoversiktlige miljø av private operatører og problemløsere. Det sies ikke engang at Bryan har arbeidet for CIA; det mer enn antydes at han tilhørte en eksklusiv skare av tidligere militære som utførte oppdrag ikke engang agentene ville ta i. Det er vel på sin plass med en ekstrem helt, for skurkene i denne filmen er mye verre enn politiske fiender eller gamle motstandere med en agenda. Men selv om innsatsen er høyere og mannefallet absurd, er det likefullt en enkel og – i ordets negative forstand – tegneserieaktig historie vi har med å gjøre.
Filmen svekkes ytterligere av at bakmannen Besson og hans protegé Pierre Morel slurver med både casting og oppbygging. Det blir vel mange anonyme eller utilsiktet irriterende viktige biroller og det skapes ikke et sekund sympati for de to jentene, filmskaperne nøyer seg med å demonisere skurkene.
Det som berger filmen er for det første regissørens fantastiske talent for høy-kinetisk underholdning som aldri, aldri gir deg en eneste hvilepause. Alt daukjøtt er skrellet nådeløst vekk og mannen er et actiontalent av de sjeldne, det så jeg for flere år siden i hans festlige parkeur-film Banlieue 13. Den gangen savnet jeg en stjerne i hovedrollen, en mann med karisma som kunne bære den tynne handlingen. Liam Neeson er i så måte nesten overkill, han er egentlig for god til lett underholdning. Han overbeviser absolutt og hele veien. Når han slåss, har han et nesten uinteressert steinansikt fordi han kjenner sin egen overlegenhet, når han skyter knyter øynene seg i rutinert konsentrasjon og når han står overfor datteren løser fjeset hans seg opp i glede.
Uten Neeson ville dette bare vært nok en av Bessons aldri stoppende flod av billige euro-actionfilmer. Men det er nå altså noe med Neeson som gir filmen dybde og dimensjoner. Filmen kan trygt anbefales som et stykke fortettet, hardkokt underholdning.
Bildet Det er ikke stort av Taken som foregår i optimal belysning, men bildet er godt i alle de krevende scenene i mørke og halvmørke og får som sådan godkjent. Men noen luksuriøs BD-opplevelse er det ikke.
Lyden Her tilbys et aldeles utmerket, hardtslående spor i DTS-HD som gjør ære på både skudd og slag og motorbrøl. Det skal innrømmes at filmen ikke ligger på noe høyt teknisk nivå, men det er ikke DVD-produsentens feil.
Bonus En helt grei og rutinert making of som ikke forteller noe som helst vi har bruk for å vite, og en liten sak som viser veien fra storyboard til bilde. Et knippe trailere. Ikke så spennende, men det er jo samvittighetsfullt å inkludere det lille man har.
Hans Petter Moland får vist samtlige av sine filmer, inkludert nykommeren En ganske snill mann, når han er Kosmoramas æresgjest. Frem til og med tirsdag 16. mars er det film som gjelder i Trondheim.
Utgivelsen: 
