Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
The Crossing Guard (1995)
Når fyllekjøring straffer seg
Sean Penns kanskje mest skuffende film som regissør og manusforfatter sniker seg her dramatisk frem.
”The Crossing Guard” hadde helt klart potensialet. Sean Penn står for både manus, regi og produksjon, Jack Nicholson og David Morse har hovedrollene, og filmen ble nominert til fire priser (bl.a. Gulløven ved Venice Film Festival). Sean Penns bragder på manus- og regisiden har generelt vært sterke, så forventningene til ”The Crossing Guard” var høye, men mannens produsenthistorie har ikke vært like imponerende. Kanskje er det også her filmen svekkes, for den blir for sprikende.
Freddy Gale (Jack Nicholson) har i årevis ventet på sin mulighet for heavn. For seks år siden ble hans datter drept av en fyllekjører, og nå har hevnens time kommet. John Booth (David Morse) har sonet ferdig sin straff for drapet, men i Gales øyne er den ikke fullbyrdet. Han gir Booth tre dager i frihet før han kommer for å drepe ham.
Filmens historie trenger inn i temaene hevn og sorg, hvor begge de mannlige hovedrollene opplever sorgen over et drap - men fra hver sin side. For offerets far medfører denne sorgen et ønske om revansj, mens morderens sorg har etterlatt et tomrom hvor han ikke lenger har noen glede av livet. Dette er hovedtematikken for filmen, og den blir spilt frem på en meget god måte i både skuespill og regi.
Det som ikke fungerer like bra er alle de tilsynelatende meningsløse scenene som får filmen til å passere veldig langsomt. Ikke bare er det for mye sakte film og sakte bevegelser, men også klipp og scener uten særlig mening skaper en film med veldig lite håndfast innhold. Det blir for teatralsk og poetisk på et amatørnivå, mens all nakenheten trekker fokuset bort fra temaet ved å fokusere på kvinnekroppen, og med det forringe tiltroen til filmen og dens skaperes intensjoner.
Allikevel er det skuespillet som trekker mest ned for min del. Anjelica Huston fikk to nominasjoner for beste kvinnelige birolle for denne filmen, men jeg kan ikke forstå hvorfor. Hennes følelser i form av sinne og sorg overbeviste meg aldri. I stedet fremsto hun slitsom ved å fremføre dialogene sine unaturlig og uoverbevisende. At stilen, til tross for å være laget i 1994, er ekstremt 80-talsk hjelper heller ikke på. Legg bare merke til musikken som har blitt laget til filmen.
Teknisk
Bildet er bra, servert i format 1.85:1, og lyden er, til tross for få utskeielser, solid i DD 5.1. Lyden kan du også få i stereospor på fransk og tysk. Av ekstramateriale er det kun lagt til et kommentatorspor hvor Sean Penn, Anjelica Huston, David Morse, og tre til involverte forteller om og rundt filmen.
blog comments powered by Disqus