Utgivelsen: 
Eventyret om Askepott (2015)
Mangler litt motstand
Vakker visuell fest i en stilsikker tolkning av det kjente eventyret alle kjenner. Noe nytt og bra, men også noen tamme øyeblikk.
I ett av tidenes mest kjente eventyr får vi møte den vene og vakre Ella (Lily James), som bor i en lykkelig tilværelse sammen med sine foreldre. Livet er motstandsløst og uten bekymringer, helt til at Ellas mor blir syk. Hun dør etter hvert, og etter flere år gifter faren seg på nytt. Ekteskapet er med det som skal vise seg å være en grusom stemor for Ella. Når faren plutselig dør, blir Ella sakte, men sikkert tjeneren til stemoren og hennes fæle døtre. En dag møter Ella en prins i skogen, og de merker umiddelbart at de har svært god kjemi. De forlater hverandre, men prinsen klarer ikke å glemme henne – og hun kan heller ikke glemme ham. Derfor kaller prinsen hele kongeriket til fest, slik at han skal finne igjen sin store kjærlighet. Den onde stemoren prøver dog å forhindre Ella i å delta på ballet, men som vi alle vet: resten er historie.
Disney har etter hvert sett verdien av å lage realfilmer basert på deres kjente animasjonsfilmer. Eventyret om Askepott er bare en av mange filmer som etter planen kommer i de neste årene. Det ligger et stort potensiale i mange av historiene, og det finnes få grunner til å la være, selv om mange nok roper om idetørke, konseptmelking og økonomisk kynisme. Dette hadde vært legitime innsigelser hvis produktet hadde smakt surt, men så er ikke tilfellet med denne filmen. Kort fortalt kan denne nye versjonen av filmen beskrives som en gjenfortelling av den klassiske animasjonen fra 1950, bare mer utbrodert og med et større fokus på – og forklaring av – kjærligheten mellom Askepott og prinsen. En bedre forklaring på dette området hever historien, og er et kjærkomment tillegg til originalen. Hadde det også blitt nye vrier på andre deler av historien, kunne dette blitt en ny klassiker. Det tviler jeg likevel sterkt på at den blir.
Eventyret om Askepott er hemningsløst vakker og overdådig, men balanserer mesterlig mellom det nødvendige og det overdrevne. Selv om den bruker mange av de velkjente elementene fra 1950-versjonen, har den med andre elementer som gir historien en ny og interessant vri. I fremste rekke er det det visuelle som trekker opp, for sjelden har man sett en like estetisk film. Skuespillet er også jevnt over bra, spesielt imponerer Cate Blanchett som stemor, og Lily James som Ella - eller Askepott, om du vil.
Historien er en klassisk fortelling om svik og urettferdighet, noe som transcenderer tid og rom. Derfor er tematikken fortsatt like aktuell som den var når eventyret ble viden kjent for hundrevis av år siden. I motsetning til en del av Askepott-tolkninger fra tidligere, er adelen skildret som joviale og gode, og derfor blir kjærligheten mellom bondejenta og prinsen ekstra vakker. Hovedkarakterene er nesten uten unntak gode, moralske mennesker, og det ligger mye føringer for hva som er rett og galt i denne fremstillingen. Ufarlig - kan man godt si - men de sensuelle, rørende og hjertevarmende relasjonene er svært lett å like. Eventyret om Askepott er kort og godt en utrolig sympatisk film, og man skal være ganske kritisk innstilt for ikke å like denne filmen – til tross for noen unødvendige repetisjoner.
Teknisk
Flere selskaper burde lært av Disney, for nok en gang er det upåklagelig teknisk kvalitet på den fysiske utgivelsen. I seg selv er det kilden til et øyeblikks nytelse, men også viktig i et større perspektiv. Salget av fysiske utgivelser har sunket kraftig, og derfor er det viktig at utgivelsene har bedre teknisk kvalitet enn det man får gjennom for eksempel strømmetjenester på nettet. Nettopp den gode kvaliteten på Disneys utgivelser gjør at mange fortsatt kjøper filmene deres for å ha dem i samlingen sin. Hadde flere lagt mer sjel i utgivelsene, tror jeg flere hadde kjøpt dem. Ingen bruker surt ervervede kroner på utgivelser med Netflix-kvalitet på bilde og lyd. Bonusmaterialet er også bra, og verdt en titt.