Utgivelsen: 
Fair Game (2010)
Plamegate-saken på film
Nok et vellykket stikk i retning Bush-administrasjonen, men til tider fokuseres det for mye på den detaljrike politiske prosessen i forkant av Valerie Plames CIA-avgang.
Selv om tittelen Fair Game direkte oversatt blir til “Fritt vilt” er det ikke til å unngå å tenke at dette i aller høyeste grad er et spill; et politisk sådan. Valerie Plame er en hemmelig CIA-agent hvis virke er å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen (MØV) i Midtøsten. Vi befinner oss på begynnelsen av millenniet og George W. Bush sitter med makten i USA.
Joseph C. Wilson, som også er gift med Plame, får i oppdrag å finne ut om det finnes noen grunn til å tro at Irak produserer MØV i form av sin forretningsforbindelse med det afrikanske landet Niger. Wilson finner overhodet ingenting som tilsier at Irak kjøper noe annet enn aluminiumsrør som i dette tilfellet ikke kan knyttes til utvinning av Uran. Likevel går Bush-administrasjonen senere ut og sier at de har funnet bevis for produksjon av MØV, som igjen rettferdiggjør invasjonen av Irak. Det er da Wilson skriver kronikken “What I Didn’t Find in Africa”, som ble publisert i New York Times 6. juli 2003, og stiller seg spørrende til om Bush-administrasjonen har manipulert etterretningen fra Niger.
Men hovedpersonen her er altså Valerie Plame som spilles av Naomi Watts. Som følge av Wilsons (Sean Penn) beskyldninger blir Plame offentliggjort som CIA-agent av visepresidentens menn, gjennom en avisartikkel av Robert Novak. Hennes tilværelse blir snudd på hodet. Hun står igjen maktesløs. Det går sjokkbølger gjennom USA, og Bush-administrasjonen forsøker å endre fokus vekk fra beskyldningene som er rettet mot dem.
Som film fungerer dette best i form av at den vekker interessen for et skittent spill som går utover et enkeltmenneske og en familie, men som også er et overgrep mot det amerikanske folket, samt Irak og andre aktører i Midtøsten. Fair Game stiller mange av de samme spørsmålene som Paul Greengrass sin Green Zone, så på sett og vis blir dette som en nasjonalpolitisk og mindre actionpreget versjon av nettopp den filmen. Interessant er det jo også at Greengrass og Fair Game-regissør Doug Liman har Jason Bourne-filmene som fellesnevner.
Filmens siste femti minutter er meget intense og spennende. Scenene mellom Watts og Penn som foregår hjemme hos dem blir som et utmerket kammerspill der kamera nøysomt fanger akkurat de riktige detaljene og den spenningen som utløses når to sterke mennesker fyller rommet med sin elektriske tilstedeværelse. Disse forholdsvis få hendelsene bidrar virkelig til å sette preg på det politiske spillet som foregår.
Hva Fair Game oppnår er først og fremst å trigge nysgjerrigheten for hva som faktisk skjedde i Plamegate-saken. Som fiksjonsfilm har fremstillingen mer å hente. Alt kommer ikke like klart frem, og det tar for lang tid før det blir virkelig interessant. Likevel er dette en filmfortelling som er farlig nær virkelig gode spenningsfilmer med storpolitikk som bakteppe.
Teknisk
Bilet kommer i letterbox og tilfredsstiller enkelt og greit de kravene vi stiller til HD-kvalitet. Lyden er også på det jevne.
Utgivelsens største skamplett er mangelen på ekstramateriale. Sjelden har ønsket om en bakomfilm, eller en dokumentarfilm om Valerie Plame vært mer etterlengtet.