Utgivelsen: 
Kill Bill: Volume 1 [Quentin Tarantino Collection] (2003)
Hevn på boks
Tarantino vender tilbake til sin fantasiverden, Texas style americana blandet med østlig action og enorme doser filmreferanser og kullsort humor. En demonstrasjon av stil og kyndighet som holder seg flott.
En vakker brud mishandles og skytes. Bruden våkner fra koma fire år senere, og hun er forbannet. Så inn i helvete forbannet. Det finnes absolutt ingen grenser for hvor mange hun vil drepe før hun når hovedmålet sitt, Bill.
Quentin Taratino sa at med Kill Bill ville han lage en type film som hans egne rollefigurer fra for eksempel Reservoir Dogs kunne tenke seg å se. Det hadde seg nemlig slik at under innspillingen av Pulp Fiction skravlet han og Uma Thurman ofte om en filmfantasi der Uma skulle spille en sinnssvakt dødelig kvinnelig leiemorder på hevntokt. Etter sin tredje suksess med Jackie Brown fikk Tarantino gjøre omtrent som han ville av filmselskapet, så hvorfor ikke.
Kill Bill Vol. 1 er en rasende festlig underholdningsfilm, i hovedsak befolket med ekstreme arketyper fra tegneserier, TV-serier og andre filmer. Den mystiske Bill (David Carradine) i sin sorte dress og matchende boots, med martial arts-kunnskaper og western-våpen. Den harde ghettodronningen Vernita Green (Vivica A. Fox), ekspert på kniver, for tiden husmor. Den vakre, skarpe O-Ren (Lucy Liu), yakuzadronning og ekspert med samuraisverd. Carradine er filmens tidligere b-stjerne som skulle løftes til ny stjernetilværelse (han døde imidlertid), men 70-tallsikonet Sonny Chiba er ikke borte han heller.
Det er stor moro, men slett ikke bare moro. Tarantino fråtser i billedbruk, hver scene skal overgå forrige scene og hvert sekund i en kamp skal heve nivået, tempoet og sjokkeffektene. Skuespillerne er drillet i kung fu og sverdfekting, og kombinert med eksellente konsulenter og herlig klipping, virker de totalt overbevisende. Regissøren unnslår seg selvsagt heller ikke for sitt litt diffuse varemerke; "jeg skal gjøre noe vanskelig" når det gjelder lange sekvenser uten klipp og gjerne med store mengder mennesker i objektivet.
Rollen innbyr ikke til de dypeste karakterskildringer, men Uma Thurman gjør likevel The Bride levende for oss. Hennes høyst normale måte å snakke og te seg på gjør det lett å identifisere seg med henne og hun har flere sjarmerende idiosynkrasier, så som hennes trang til å gjøre ting veldig grundig og veldig ryddig og veldig systematisk. Enten hun dreper livvakter, setter opp dødslister med tusjer i flere farger eller bare tørker dugg av et vindu.
Man kan med rette beskylde Kill Bill for å være en grunn film. Tarantino har ikke noe han vil ha sagt, og dialogene gjør oss ikke bedre kjent med noen andre rollefigurer enn The Bride - og hennes motiver er helt oppe i dagen og lett forståelige. Men så prøvde aldri Tarantino å lage annet enn en grunn film, et stykke teknisk perfeksjon egnet til å more og begeistre og få ekstra fart i hans menighet av mer eller mindre fanatiske filmnerder. Jeg antar det er en sekser likevel.
Teknisk
Bildet er ok, med enkelte svake øyeblikk og noen sterke. Lyden er bedre enn på de tidligere filmene, jevn og klar. Ikke noe ekstrastoff denne gangen heller. Det vi egentlig trenger er en Kill Bill-boks med et lass bonus og begge delene klippet sammen til én film. Men dog. Filmen er tilgjengelig i et vakkert innpakket boks-sett; Quentin Tarantino Collection.
blog comments powered by Disqus