Utgivelsen: 
Alexander (2004)
Pizza uten ost
Alt lå til rette for at Alexander skulle bli en av de virkelig store historiske filmene. Og den er stor, uten tvil. Alt for stor.
Fotogalleri
Det har gått fem år siden Alexander hadde premiere. Jeg er på ingen måte den første som skriver om filmen, og jeg er langt ifra den første som har rullet terningen og sett tre triste øyne stirre tilbake på meg.
Alexander har tilsynelatende alt. Den er laget av Oliver Stone, og har tydeligvis et budsjett av en annen verden. Den er basert på en historie som mange har et forhold til og interesserer seg for. Skuespillere fra øverste hylle leste manus og takket ja til å bli med. Colin Farrell, Angelina Jolie, Val Kilmer, Jonathan Rhys Meyers og Jared Leto, for ikke å si Anthony Hopkins. Ironisk nok er Hopkins’ rollefigur, filmens forteller, en av brikkene som ikke passer i det litt for avanserte puslespillet Alexander.
Historien er, vel, historie. Aleksander den store, den unge makedonske kongen som erobret så å si hele den kjente verden, fra Hellas til Persia til India. Den modige lederen som ofret alt for å gå dit ingen hadde vært, og som etter sin mystiske død i ung alder ble en legende på linje med greske gudesønner. Det er fort gjort å summere opp historien i to setninger. Det er mye vanskeligere å summere den opp i tre timer film.
Aleksander er død. Det ser vi i den kjempekorte innledningen, før vi hopper 40 år frem i tid, der Anthony Hopkins spaserer rundt i staselige omgivelser i Alexandria og forteller historien om sin gamle venn. Deretter hopper vi enda flere år tilbake i tid igjen, til da Aleksander var en liten gutt; og så går det slag i slag og frem og tilbake mens Hopkins guider oss og fyller inn de stadig mer omfattende hullene.
På sett og vis er Alexander en veldig flott film. Det er en historie om vennskap, kjærlighet, svik, ære, familie, liv og død. Det er en estetisk storslagen film som viser oss flott arkitektur, sydlige havområder, voldsomme ørkener, regntunge jungler og mektige fjell. Og det er jo faktisk en veldig spennende historie. Men det er noe som mangler. Du lager det som skal bli tidenes pizza, med sprø, deilig bunn, en fortreffelig saus, masse pepperoni, skinke og biff – selvfølgelig perfekt stekt. Men du har glemt ost. Sånn føles det å se Alexander. Og det er forresten verdens største pizza.
Puslespillet Alexander er altså litt klumsete lagt opp. De fleste brikkene passer fint inn, men så er det noen som ødelegger. Det veldig opp-stykk-et. Det er så mange klisjeer i dialogen at det nesten er litt flaut. På slutten av et utall viktige scener er det et par sekunder med sakte film. Og musikkbruken er et kapittel for seg selv. Når Aleksander motiverer soldatene før kamp med en klassisk inspirerende tale klinger fortissimo orkestermusikk i beste klisjé; og det er for så vidt greit nok. Men at en synth ligger under enhver emosjonell dialog i lange, dystre moll-intervaller gjør scenene håpløst klisjéfulle og undergraver mye godt skuespill.
Til syvende og sist er historien alt for omfattende til at selv nesten tre timer film er nok, i alle fall ikke når de prøver å få med alt. Alexander hadde gjort seg bedre som en TV-serie, med flere karakter vi bryr oss om og tilstrekkelig med tid til å slå røtter i hver epoke i livet og reisen til den store Aleksander. For som det er nå er det så omfattende at det er vanskelig å få noe forhold til det hele, og det blir rett og slett litt kjedelig. Filmen klarer aldri helt å fange interessen, selv om karakteren Aleksander er aldri så interessant og historien er aldri så fantastisk.
Bildet
Sterke, naturlige farger i krystallklar 1080p full HD gjør 175 minutter med tidvis kjedelig film mye mer interessant. En kan si mye negativt om Alexander, men at den er godt laget er det ingen tvil om, og det er ikke noe å klage på rent estetisk. Bildeformatet er 2.35:1.
Lyden
Musikkbruken er som sagt tragisk til tider, men den høres i alle fall bra ut, og presenteres i DTS-HD Master Audio 5.1. Når det er sagt at musikkbruken ofte er uheldig, så er det også tider der musikken er fantastisk, og Vangelis’ komposisjon kommer til sin rett med flott lyd.
Bonus
Ingen verdens ting.