Enemy Mine (1985)
Fienden din!
Vi skriver år 2092, og jordboerne har ekspandert sine territorier, noe som har ført til klammerier med en utenomjordisk rase kalt Drac. Romkrigen går bokstavelig talt på helsa løs, og midt i krigen befinner soldaten Willis Davidge (Dennis Quaid) seg. Under et oppdrag blir skipet hans skutt ned sammen med et Drac-skip, og som eneste overlevende er han overlatt til seg selv på en fremmed planet. Han oppdager så at også en Drac har overlevd, og fylt av hat prøver han å gjøre kål på ham. Så lett er det dog ikke, og det tar ikke lang tid før de to forstår at de blir nødt til å stole på hverandre for å overleve på denne skumle planeten. Et uforutsett vennskap utvikles mellom dem, med opplevelser både på godt og vondt.
Er det noe som er meget vanskelig i filmproduksjon, så er det å skape gode sentimentale forhold mellom to personer. Er det noe som er umulig, så er det å gjøre det samme mellom et menneske og et romvesen. Se bort ifra E.T., og vi skjønner at det de prøvde på i Enemy Mine er et skudd i blinde. Man greier ikke å få publikum til å sympatisere med et romvesen! Især ikke når det, trass i at Willis omtaler Drac-en som "ikke menneskelig i det hele tatt", ser ut som et menneske ikledd en stygg plastmaske. Især ikke når dialogen (i de triste scenene spesielt) er så dårlig at det er til å få brekninger av. Især ikke når handlingen er så oppstykket og tilsynelatende improvisert. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte: Enemy Mine er bare generelt en elendig film.
Det tar filmen kun noen få minutter å separere Dennis Quaid fra omverdenen sammen med plastmannen, og dermed har vi halvannen time med samtaler mellom disse to på den tilsynelatende ubebodde planeten foran oss. Det sier seg selv at det er vanskelig å fylle opp denne tiden. Følgelig ville halvparten av dialogen blitt strøket i en vellykket utgave av denne filmen, for her får vi servert himla mye unyttig informasjon. Når de utveksler den "æren" å få vite om hverandres slekt (her blir det vakker Drac-synging, folkens) føler man seg som filmtitter pinlig berørt. Gjør de dette med vilje?
Det andre hovedproblemet handlingen har, er mangelen på kontinuitet. Sammenhengen er nesten ikke å spore, og mange kunne ha kommet i vilkårlig rekkefølge uten at det hadde gjort noen forskjell. Det er liksom bare en haug enkelthendelser i livet til de to satt sammen, med scener som brått fader ut. Når bildet så igjen åpenbarer seg kan man jaggu ikke være sikker på om det vi ser er fortsettelsen av scenen eller et halvt år senere.
Dennis Quaid gjør så aldeles ingenting for å redde dagen. Snarere tvert imot. Ingen har da heller påstått at han er noen stjerneskuespiller, og en eventuell slik påstand feier han overbevisende av banen her. I den første scenen hvor han skyter Drac-skip fra romskipet, virker han mindre engasjert enn vanlige folk gjør når de spiller dataspill. Når kamerater og fiender dør i flammehav rundt deg, bør det være mer entusiasme enn dette. Det er latterlig å se på og har vel således litt underholdningsverdi. Med tanke på hva som venter nede på planeten kan nesten denne actionscenen (som virkelig er i mindretall) sees på som filmens høydepunkt. I resten av filmen er han også bedrøvelig dårlig, og noen ganger er det vanskelig å skjønne helt hva det er han prøver på. Han virker bare ... fatal.
Som nevnt er filmen stort sett et tomannsshow nede på planeten. Andre skuespillere er viet mindre enn en tidel av bilderammene, og sannelig har ikke Dennis Quaid som oftest greid å klemme seg inn da også. Det lille vi ser av de øvrige skuespillerne er da heller ikke særlig imponerende, og til og med Louis Gossett, som spiller hoved-Drac-en vi blir kjent med, kunne trengt litt finpuss (det gjelder også utseendet).
Bilde er i 16:9-optimalisert bredskjerm i formatet 2.35:1, med en bildekvalitet som er langt under akseptabel. I altfor mange scener er det knudrete bilde som minner om ikke annet enn en slitt VHS-kassett. Ofte dukker det også opp hvite flekker og andre artifakter i billedrammen. Lyden er i Dolby Surround, hvor selve surroundeffekten merkes tre ganger i løpet av filmen. Ellers er også lydbildet svakt (i kvalitet, ikke i styrke, vel å merke).
Filmen er ganske pen å se på, det skal den ha. Særlig oversiktsbildene fra den fiendtlige planeten er ganske bra laget og ser skikkelig bra ut. Verdensrom-actionscenene virker også ganske imponerende helt til man kommer i hug at dette faktisk er åtte år etter den første Star Wars-filmen. Da ebber også den entusiasmen ut.
Så kommer det endelige spørsmålet: Kan et utrolig interessant bonusmateriale redde dagen? Svaret er ubetinget nei. Det er i beste fall lattervekkende ettersom det utgir seg for å være så mye det ikke er. Bevis nummer 1: "Behind the Scenes". Ja vel, vi trykker oss ivrig innpå, i håp om å se et intervju eller to med Dennis Quaid vi kan le av. Neida, dette er kun bilder fra innspillingen. Og bare for å toppe skuffelsen; det er kun tre bilder. Jepp, that's "Behind the Scenes" for ya! Videre har vi filmens trailer, med en så uengasjert fortellerstemme at man vet ikke om man skal le eller grine. Det siste beviset for et grusomt bonusmateriale er "Extended Scene". Dette er en tre minutter lang sekvens hvor om lag 85 % allerede er med i filmen. Her er den dog dubbet på tysk, slik at man får en helt ny innfallsvinkel på det hele. De siste 15 prosentene burde helt klart vært med i filmen for handlingen sin del, men ble vel kuttet til fordel for å høre Drac-en synge om slekta si.
Enemy Mine er ironisk nok fienden min. Dette er en grusomt dårlig film hvor handling, skuespill og det tekniske er i fritt fall fra scene én til teppet faller. Ekstramaterialet er en stor bløff og setter bare prikken over i-en på en totalt bortkastet filmkveld. Enemy Mine må unngås for enhver pris. Denne toeren er svak. Meget svak.
blog comments powered by Disqus