Utgivelsen: 
Lost World: Jurassic Park [Collector's Edition] (1997)
Running and screaming
Fotogalleri
Ah, mesteren Spielberg. En av tidenes mest innflytelsesrike regissører og produsenter. Og hvilke gleder han står bak: Jaws, E.T., Indiana Jones-filmene, Close Encounters of the Third Kind. For ikke å snakke om “Schindler’s List” og “Saving Private Ryan”. Og Jurassic Park.
Den første filmen om Jurassic Park var en kjempesuksess, i dag tidenes åttende mest innbringende film. Vi må vel et lite stykke videre ned på den lista for å finne oppfølgeren, men ikke så mye: Verden elsker dinosaurer. På avstand, i hvert fall.
Det har gått noen år siden planene om å lage fornøyelsespark med dinosaurer gikk i vasken – mildt sagt. Sannheten om hva som egentlig skjedde er dysset ned, og dr. Ian Malcolms (Jeff Goldblum) gode navn og rykte er mer enn svertet. Han kalles inn til den lett eksentriske rikingen John Hammond (Sir Richard Attenborough) som har planer om en ny ekspedisjon. Det finnes nemlig enda en øy. Med enda flere dinosaurer. Og Hammond vil sende et forskerteam som skal observere og dokumentere.
Malcolm nekter først å være med, men ombestemmer seg når han får vite at kjæresten Sarah (Julianne Moore) allerede er på plass på øya. Teamet består ellers av fotografen Nick Van Owen (Vince Vaughn), Eddie Carr (Richard Schiff) – og en blindpassasjer.
Det tar ikke lang tid før de finner ut at de slett ikke er alene – sett bort fra dinosaurene, altså: Hammonds elskelige nevø har sendt sitt eget team til øya – av profittsøkende årsaker. Etter en stygg T-Rex-ulykke, oppdages forskerteamet av fienden, og deretter handler det kun om å overleve.
Historien er som den første filmen basert på en bok av Michael Crichton, men i motsetning til enern, der Crichton ble kreditert også for manuset, har David Koepp denne gangen fått boltre seg helt alene. Med vekslende hell. Det var utvilsomt litt mer dybde i den første filmen. Det var også en tydeligere moralsk pekefinger – noe man som regel ikke setter så stor pris på i en film. Men her kunne det kanskje vært på sin plass med et par hint om at det ikke er så ålreit å leke Gud. Ja, i tillegg til de helt åpenbare hintene, da.
Nuvel, man skal ikke kimse av heseblesende action. Og det er utvilsomt stor stas med gigantiske T-Rex-hoder som puster og peser klint inntil hovedrolleinnehaverne. Vi så og likte det i Alien, vi ser og liker det her også. Løpe- og særlig fallscenene er velkoreograferte, og filmen byr også på flere fine replikkvekslinger.
Spesialeffektene ruler, ikke glem at filmen er fra 1997. The Lost World fikk en Oscar-nominasjon for effektene, men 1997 var også året da Titanic ble sluppet. Musikken er det selvfølgelig John Williams som står bak, og den er storslagent til stede gjennom hele filmen. Denne filmen er langt mørkere – og våtere – enn den første, og dette har også Williams fanget opp i musikken.
Skuespillerne duger, for å si det enkelt. Undertegnede er svak for Jeff Goldblum, selv om han ikke er i nærheten av å gjøre samme rolle som i enern. Julianne Moore er en fantastisk skuespiller, men viser vel ikke akkurat sitt fulle og hele register i denne filmen. Pete Postlethwaite er god som jeger med en helt egen agenda, Vince Vaughn bidrar med litt humor, og det er stas når Peter Stormare kaller små-dinoene for helvetes jävlar.
Teknisk
Bildet er i 1.85:1 anamorphic widescreen og jeg synes slett ikke det er verst. Man skulle selvfølgelig ønske seg klarere og sterkere farger. Lyden, som er i Dolby 5.1, er perfekt for dinosaurer. God og ikke minst tilstrekkelig lyd til at jeg forventet at naboene skulle banke i veggen.
Her er det tilsynelatende flust med extras. Men etter at man har sett gjennom ”The Making of The Lost World”, to slettede scener og trailerne, er det bare bilder og tegninger igjen. For å komme tilbake til førstnevnte, så snakker vi om et nesten timeslangt møte med de viktigste blant cast and crew. Her er selvfølgelig Spielberg, manusforfatter David Koepp, forfatter Michael Crichton, skuespillerne Jeff Goldblum, Julianne Moore og Vince Vaughn, for å nevne noen. Det er en ganske så grundig making of-film, akkurat som man skulle vente, og det er knapt det moment av filmen man ikke er innom. Blant det aller mest spennende er møtet med effektmakeren Stan Winston, en av to innen sin profesjon som faktisk har sin egen stjerne på Hollywood Walk of Fame.
De to slettede scenene her er det ikke så mye annet å si om enn at det er helt greit at de ble borte. Scenene har en viss betydning for forståelsen av to av filmens karakterer, men er på ingen måte essensielle. Vi får tre trailere, ”Jurassic Park”, ”The Lost World: Jurassic Park” og “Jurassic Park III”. Greit nok. Alt ekstramaterialet med lyd er oversatt og tekstet – til og med trailerne.
”Illustrations and Conceptual Drawings” er godt over 100 tegninger av alt fra dinosaurer til motorsykler. ”Storyboards” er nettopp dette, og for ikke mindre enn 12 forskjellige scener, der de to slettede scenene er de mest interessante. Den første inkluderer hangglidere og et par pteranodoner, mens den andre er den originale sluttscenen.
Videre har vi ”Models”, bilder av modeller for diverse bygninger, ”The World of Jurassic Park”, som er en fotografisk presentasjon av filmens hovedpersoner, og da mener jeg dinosaurene. Dette inkluderer også en liten kikk på Stan Winstons studio (ganske kult), og en presentasjon av filmens kjøretøy (for spesielt interesserte).
I ”Industrial Light and Magic” får vi hilse på ILM-teamet og se på deres arbeid, fremdeles bare gjennom stillbilder, og veldig mange slike også. ”Production Photographs” er nærmere 200(!) bilder fra selve produksjonen. ”Marketing Posters and Toys”, er en aldeles endeløs rekke med bilder av forskjellige utkast til filmplakater, samt noen få leketøy-bilder. Litt mer interessant er ”Dinosaur Encyclopedia”: Lær om de forskjellige dinosaurene – hør lyd – og se hvor de dukket opp i filmen. Avslutningsvis finner vi ”Produktion Notes”, med slettes ikke uinteressant fakta om filmen.
Med en såpass god bakomfilm kan man ikke kalle ekstramaterialet for dårlig, men når man via alle stillbildene ser hvilket grunnlag man har for å lage enda bedre extras, er det lett å bli skuffet. Et kommentarspor med Spielberg og manusforfatter Koepp hadde også gjort seg.
Helt til slutt, muligens gode nyheter: Jurassic IV er ventet i 2008. Men slik jeg tolker det, sliter de litt med å bli enige om et godt manus, så man vet aldri. At det vil komme flere dinosaurer, er det derimot liten tvil om.