Utgivelsen: 
Hangover 2 (2011)
Tre fulle menn, igjen.
Oppfølgeren til en av tidenes største komediesuksesser gjentar oppskriften, denne gangen i Bangkok.
Jeg var ikke spesielt imponert over første filmen om de tre fulle kompisene som prøvde å spore opp hva de gjorde kvelden før i Las Vegas. Hukommelsestapet var komplett den gangen, det er det også nå, og våre tre tvilsomme venner er også denne gangen på leting etter en savnet venn.
Bryllupet skal stå på en eksotisk øy i Thailand, og klok av skade fra forrige gang er det ikke planlagt noe utagerende utdrikkingslag. Denne planen slår selvsagt fullstendig feil, og plutselig befinner de seg på toppen av en skyskraper i Bangkok, og brudens sekstenårige bror er borte.
Så begynner detektivarbeidet med å spore sine handlinger, og i løpet av filmen møter de munker, narkolangere, apekatter, transer og mere til. I et sammensurium av overspilling, hyling og popmusikk.
Som jeg nevnte var jeg ikke spesielt imponert over første filmen, den prøvde rett og slett for hardt å være morsom, det samme er også tilfelle med oppfølgeren. Karakterene er egentlig best når de forholder seg rolige, og lar handlingen sakte bygge seg opp. Klimaksene er masete, klønete og svært lite morsomme. Den ekstremt irriterende karakteren Mr Chow er dessverre med i denne filmen også, og han tilfører nøyaktig like lite som han gjorde forrige gang. Av en aller annen grunn har den fabelaktige skuespilleren Paul Giamatti rotet seg bort i denne filmen, håper han fikk klekkelig betalt.
The Hangover-filmene er ikke direkte dårlige, men preges av for mye humor som ikke er morsom. For mange biljakter, for mange kjedelige intriger, skurker som ser ut som de er hentet fra Bud Spencer og Terence Hill filmene fra syttitallet og det faktum at jeg rett og slett driter i hvordan det går med bryllupet.
Likevel havner The Hangover: Part II midt på treet, mest på grunn av den første delen av filmen, der alle forholder seg noenlunde rolige, og troverdigheten fremdeles er inntakt. Så snart den minner mer om en dårlig actionfilm fra en svunnen tid, og vi tvinges til å le av skriking, hyling og ekstrem overspilling, så faller filmen sammen. Omtrent som første filmen, altså.
Teknisk
Utgivelsen har høy kvalitet på bilde og lyd. Ekstramaterialet imponerer ikke. En liksomdokumentar der guttene i filmen fremstilles som veldig mye kulere enn de er, blir mest for de hardnakka fansene der ute. Resten av ekstramaterialet er sparsommelig.