Utgivelsen: 
Skyggejegerne: Demonenes by (2013)
Pene bilder av dumme ting
Etter å ha sett Harald Zwarts søknad om å få lage en CGI-drevet filmserie med sexy demonjegere ispedd vampyrer og barske varulver, lurer jeg på om man ikke snart kan datagenerere manus også. Det blir sikkert like dumt, men antakeligvis mer logisk.
Det er altså denne piken, Clary (Lily Collins) som ikke skjønner hvorfor hun driver og tegner den samme krusedullen om og igjen. Moren hennes spilles av Lena Headey, så det er ikke akkurat tvil om at det er en sammenheng. Plutselig dukker det opp noen usynlige demonjegere… Det er veldig synd at de er usynlige, for de er på en gothete måte helt utrolig sexy alle sammen. Hvis man liker blonde gutter med markerte øyenbryn og furtne munner, iallfall. Og designklær i mykt lær, det er mye av det. Etter at Clary har fått en make-over (mye lær og veldig lange støvletter med de der høye hælene som er så praktiske i slåsskamper) varer det ikke lenge før hennes patetiske nerdevenn (Robert Sheehan) får et vampyrbitt og kan dumpe brillene og vise at han egentlig hadde muskler hele tiden og…
Jeg lyver. Det tok lang tid. Alt tar lang tid her. For vi må nemlig først få etablert reglene for filmens ikke helt unike univers. Nå er det slik at filmer som baseres på magi og demoner og slikt ikke kan operere innenfor alminnelige rammer for hva som er realistisk og fysisk mulig. Når man setter på en slik film har man samtykket i at man skal spise en del kameler i form av grunnleggende tullball. Det er lurt å holde disse kamelene så små som mulig og i et antall seeren kan håndtere. Dessverre har den norske Hollywood-filmskaperen en helt annen filosofi. For ham er det ikke slik at less is more. Mer som klarer du den, så klarer du den også. Og den også. Og den også. I godt over en time gjør ikke filmen særlig annet enn å forklare ting. Alt fra hvorfor disse skyggejegerne er usynlige, hvordan musikk skremmer demoner, våpenhvilen med vampyrer og varulver, at det ligger våpen mot vampyrer bak alteret i alle kirker og alle andre religiøse bygninger i hele verden… Vent litt. Var det ikke en våpenhvile? Ikke bry deg om det, det er mer å lære. Mer åndsforlatt sludder som Zwart mener vi er nødt til å få inn i hodene våre før filmen virkelig kan begynne.
Hvis du syntes disse reglene var våsete, vent å se hva de har kalt for plot når filmen liksom begynner! Tullet bunker seg opp så fort og i så store mengder at jeg flere ganger ble sittende og måpe på en antakeligvis ukledelig måte. Det tok kort tid før jeg skjønte at alle disse «reglene» og forklaringene vi fikk i første halvdel av filmen ikke betydde noe som helst. Dels fordi de ikke er nødvendige for resten av filmen, den opererer ut fra helt nye sett med spilleregler. Dels fordi de disse reglene tydeligvis kan brytes hele tiden uten at det får noen konsekvenser. Likevel klarte filmens blotte frekkhet når det gjaldt både mengdene av klisjéer og den ufattelige klønete måten de ble fremstilt å sjokkere meg.
Visuelt sett er det ikke annet enn et tynt og fantasiløst oppkok av Buffy og Twilight, med uheldige ambisjoner i retning av Guillermo del Toro, ambisjoner som Zwart aldri er i nærheten av å innfri. Kampscenene er gudsjammerlig kjedelige og mekaniske og ikke så rent lite forutsigbare. De minste små detaljer som skjer i kampens lunk telegraferes lang tid i forveien.
Teknisk
Bildet ser ikke mer enn okay ut, overføringen virker slurvete. Lyden er bra. Ekstrastoffet består av alt det vanlig. Inkludert deleted scenes, for de som ikke syntes 130 minutter var nok.