Utgivelsen: 
Pøbler (2015)
Årets viktigste, norske film
Gripende og hjerteskjærende dokumentar om ungdommer som har havnet på siden av samfunnet. Trist og dyster, men også fylt av store doser håp og kjærlighet.
Kari Anne Moe slo gjennom med dokumentaren Til ungdommen, som ble en viktigere film enn hva som var planlagt. Filmen som i utgangspunktet skulle handle om ungdomspolitikere, fikk straks en tyngre tematikk når terrorangrepet på Utøya rammet en av de hovedpersonene i filmen. Nå er Moe tilbake med nok en film om ungdommer, denne gangen om de som dropper ut av videregående skole, og i mange tilfeller da også samfunnet. Vi følger en gruppe unge mennesker som er med på Eddi Eidsvågs Pøbel-prosjekt, hvis mål er å få dem til å bli velfungerende samfunnsdeltakere. Resultatet har blitt en gripende film som kommer tett innpå et stadig økende samfunnsproblem som mange velger å overse.
Stadig flere faller fra i den videregående skolen. Dette fører til mange problemer, men først og fremst at mange ressurssterke mennesker havner utenfor arbeidslivet. Igjen fører dette til sosial reproduksjon, det vil si at ungdommer som kommer fra familier hvor foreldrene ikke har utdanning går i sine foreldres fotspor. I enkelte deler av Norge er dette et stort sosialt problem, og undersøkelser i Oslo viser at så få som rundt 25% av de som har lavt utdannede foreldre klarer å få det selv. Med andre ord er du bundet av din bakgrunn, og dette er ikke heldig verken på individ- eller samfunnsnivå. Klassesamfunnet har i senere år fått stadig sterkere feste i Norge.
Pøbler er et nært og intimt portrett av virkelige mennesker med virkelige problemer. Gjennom kameraet blottstilles de, og vi får se hvordan de lever i og med utfordringene de har. Pøbel-prosjektet er et respektert prosjekt som har hjulpet mange ut av elendigheten, og i denne filmen får man se deres arbeid i praksis. Og for en jobb de gjør! Mest av jobben er det tross alt ungdommene som gjør, og det er gripende og rørende å se hvordan de kjemper en hard kamp for å klare å komme ut av det destruktive mønsteret de har viklet seg inn i.
Mange ser på ungdommer som dem vi får bli kjent med, som problemer. De er en negativ faktor som selv har skylden for at de befinner seg på et mørkt sted i livet, og de er en byrde for storsamfunnet. Det filmen gjør så mesterlig, er å vise at det ikke er individets ansvar ene og alene at man havner i en slik situasjon. Det er så mye som kan ødelegge for et menneske, og man kan ikke lastes for at man blir preget av alt fra dårlige oppvekstkår, til at man blir mobbet osv. Systemet og andre mennesker har like mye ansvar, og det er skremmende å tenke på at for eksempel skolevesenet er skyld i mang en tragisk skjebne. Det gjør vondt langt inn i hjerterota når man får høre historier om lærere, foreldre og mobbere som har ødelagt livene til andre mennesker ved å behandle dem som mindreverdige individer.
De som jobber med Pøbel-prosjektet gjør mange ting riktig. Det som kommer tydeligst frem i filmen, er at ungdommene endelig blir møtt på sine egne premisser. Endelig er det noen voksne mennesker som bryr seg om dem, og ser dem som de er – rett og slett som likeverdige mennesker. Metodene er gode, og jeg må innrømme at jeg fikk en klump i halsen når jeg så hvordan mange av ungdommene vokste gjennom de tre ukene vi følger dem. I dagens prestasjonssamfunn er det viktig å passe på at ingen faller utenfor, for det er så utrolig fort gjort. Mange av de underliggende problemstillingene som dukker opp underveis er det nok flere enn man tror som kan relatere seg til.
Selv om filmen har et tydelig standpunkt, er den ganske observasjonell og nøytral. De retoriske grepene kommer i hovedsak frem gjennom klippingen, som er med på å skape en helhetlig fortelling og et tydelig argument. Pøbler er en svært viktig film, som tar opp et tema som virkelig fortjener å bli satt på dagsorden, og bli nøye diskutert. Til tross for at spørsmålene er triste og vanskelige, er dette en film som er fylt av håp og glede. Man blir raskt fascinert av de flotte ungdommene, og dynamikken mellom dem og tematikken har gjort til at dette kanskje er årets aller beste, norske dokumentarfilm.
Teknisk
Til å være en DVD-utgivelse, er bildet strålende. Kun litt heng noen få steder er det eneste negative med bildet. Lyden er fin, og det er aldri noe problem å høre dialogen. Bonusmaterialet består av i alt 15 bortklipte scener, som er helt OK.