Asfaltcowboy (1969)
En cowboys nedadgående forsøk på urbant liv.
Det finnes utallige historier om folk fra provinsen som har gått på trynet i storbyen, og Midnight Cowboy (1969) skildrer en av mange. Oppvaskhjelp og cowboy-kledde Joe Buck (Jon Voight) fra Texas er en følsom, naiv og eventyrlysten drømmer som har vokst fra småbymiljøet sitt, så han setter seg på bussen til New York med ambisjoner om å tjene seg rik som gigolo for vakre, rike kvinner. Straks han ankommer byen begynner visjonene hans å blekne, og etter å ha prøvd sitt nye yrke uten særlig hell, mister han energien totalt. Han har fått N.Y. midt i trynet. Da dukker Enriqo Salvatore Rizzo alias Ratso Rizzo opp (Dustin Hoffman). Ratso (som i sitt eget hjem krever å bli kalt Enriqo/Rico) er en slu og handicapet italienskættet småkjeltring fra Bronx, som har lært seg å overleve "på gata". Ratso aner en inntektsmulighet, og tar med seg Joe hjem til sin kondemnerte leilighet, gir ham mat og lærer ham gatas overlevelsestriks. Etterhvert utvikles et vennskapsforhold, og fordi de utfyller hverandre (den ene har utseende og den andre har sluhet), utgjør de en sterk allianse basert på gjensidig avhengighet.
Filmen er vinklet fra Joes side, det er hans historie, men for Midnight Cowboy som et hele, er ikke Joe-figuren noe uten Ratso-karakteren ved sin side. Sammen er de dynamitt! Kjemien de to imellom er som en glødende nerve i filmen, og det virker som om regissøren har gitt skuespillerne stort spillerom for å få den fine symbiosen til å oppstå. Det lukter innspillingsglede på mange plan. Både Hoffman og Voight opptrer perfekt i sine roller, og særlig lille Hoffman som den svette, seige, men triste krøplingen er bare å ta av seg hatten for.
Filmen er altså en sterk vennskapsskildring, men også en karakterstudie, en komedie OG tragedie og en miljøbeskrivelse fra New Yorks underverden på 60-tallet, med mannlige prostituerte, LSD-fester, orgier, neonlys og toppetasjeleiligheter. En scene som sitter prentet for ettertiden er når Joe ser på et TV-show der man pynter og dresser opp en puddel med falske øyevipper, parykk og klær, og et nærbilde av Joe viser et ansikt som er uhyre trist over den tomme dekadensen han ser. Regissør John Schlesinger er engelsk, og han har klart å formidle en europeers synsvinkel på det typisk amerikanske. Dette er det komiske elementet i filmen. Schlesinger har et fast grep om historien, men enkelte av virkemidlene virker ikke etter hensikten. Han bruker ofte tilbakeblikk og drømmer i svart-hvittbilder, raske klipp, softet bilde og hakkete kamera, en visuell form som ofte virker mer distraherende enn formålstjenlig. Lydbruken i disse partiene er derimot veldig elegant, og de nevnte sekvensene har flotte overganger til de mer tradisjonelle partiene. Regiløsningene er til tider svært megetsigende, bevares, og filmspråket er som regel godt benyttet.
DVD-overføringen er også bra. Fargene er godt gjengitt, bildet klart og kontrastene gode. Bildet skjemmes dessverre noe av hvite flekker, antagelig grunnet slitt råmateriale, og er også en smule for softet til tider. Lyden er upåklagelig. Ekstramateriale er savnet, for på en DVD-presentasjon av en så god film virker det noe gjerrig å bare servere trailer og sceneaksess. Det er riktignok et åtte-siders hefte inne i coveret med stoff om skapelsesprosessen, men man skulle gjerne sett noe mer spennende. Midnight Cowboy vant Oscar for beste bilde, beste manus og beste regi, og det er forståelig, for filmen holder fortsatt mål tredve år senere, og kan dermed kanskje karakteriseres som en klassiker. Midnight Cowboy er mer enn bare god underholdning, og har sin plass i en respektfull DVD-samling.