Utgivelsen: 
The Conversation (1974)
Melankolia
Coppolas sterke thriller fra 1973 om ensomhet, skyldfølelse og fremmedgjøring var en suksess i sin samtid. Kanskje filmene var litt smartere og mer krevende før i tiden?
Fotogalleri
Harry Caul (Gene Hackman) er en profesjonell snuser. Han er ikke egentlig en detektiv, hans spesialitet er teknisk avlytting og han er den aller beste på sitt snevre felt. Slutninger lar han andre trekke, og de får også ta konsekvensene. Imidlertid sprekker det profesjonelle skallet hans når et fullført oppdrag ser ut til å kunne få dystre følger. Han får onde minner om da et ellers sobert oppdrag for påtalemyndigheten førte til at uskyldige mennesker døde, og Caul er villig til å risikere hele sitt renomme for å hindre det i å skje igjen.
Det som gjør Coppolas filmer fra syttitallet så krevende og vanskelige var ikke kompliserte historier, eller påfunn som lekte med virkelighetsoppfatninger og annen tivoli-psykologi. The Conversation har et temmelig ryddig, nesten enkelt plot, selv om Coppola tenker så høyt om publikum at han droppet forklaringer og teskjeer. Det som gjør filmene smarte er at Coppola er villige til å prøve å trenge inn i rollefigurenes psyke. Det er som om han slett ikke har diktet disse personlighetene selv, men funnet frem til dem og nå vil han ta oss med på en reise der vi skal bli kjent med dem. Coppola vil si noe om mennesker, men det trenger ikke å være noe om spesielt prektige eller engang behagelige mennesker.
Harry Caul er på mange måter en mann uten personlighet. Det er det bildet han ønsker å gi verden. Klærne er usmarte og grå, og tross størrelsen (Hackman var nesten 1,90), virker han liten og unnselig. Han hegner desperat om privatlivet sitt, en liten kvadratmeter av verden der han kan gi etter og være seg selv i ensomme, stjålne øyeblikk. Men Coppolas kamera går hardt inn på ham, det dveler, bildet venter liksom på ham mens han er i et annet rom. Det følger ham som en stalker og lag for lag skrelles skallet av grå kynisme av Harry Caul og det vi ser er... en moralsk og søkende mann som knuges av sin egen ensomhet, en ensomhet som likevel ikke er så selvvalgt som han later som.
Hva er da bedre enn en rammehistorie som handler om umenneskelighet? Umenneskelighet i form av teknologi som avdekker private og intime øyeblikk, umenneskelighet i form av brutal og morderisk kynisme i forhold og forretninger, umenneskelighet i form av den byråkratiske kulden som omgir disse folkene som tjener sitt brød ved å krenke andres intergritet. Historien utspiller seg i San Francisco, ikke nettopp en kald by, men Coppola har lett opp arkitekturen og tablåene som fremhever fortellingens gråkulde. Til og med en tett befolket park fremstår mer som stram geometri enn et sted for menneskelig utfoldelse og avkobling.
Det hadde ikke gått uten en mesterlig skuespiller, og Gene Hackman var en av de største (han har pensjonert seg som skuespiller og skriver bøker nå). Hackman er visstnok den rake motsetning av Harry, en utadvendt, pratsom og uformell fyr. Jeg tror at det er mer på grunn av motsetningen enn på tross av den at han klarte å anvende talentet sitt til å skildre en så ensom, lukket og redd mann. Vaskeekte selvsikkerhet kommer aldri fra noen som ikke har kjempet mot usikkerhet og vunnet, så den genuint selvsikre skuespilleren kjenner til usikkerhet og kan fremstille den.
I Coppolas filmografi kom The Conversation mellom de to gedigne Gudfaren-filmene. Likevel ble den ikke oversett i sin samtid - faktisk var det en aldri så liten suksess, vant en Gullpalme i Cannes og tapte ironisk nok Oscaren for beste film til Gudfaren II. Det er derfor ingen grunn til å overse den nå heller.
Teknisk
Farger og kontraster: Godkjent og vel så det. Bildet er grovt og kornete, men for det første er filmen nesten førti år gammel. For det annet skal det være litt kornete, det var det på kino i 1973 også. Jeg er ikke så veldig glad i syttitallets "realistiske" stil med grove bilder, men man kan ikke bruke det mot blu-ray-utgaven, selv om HD-formatet forsterker problemet. Lyden skal være i 5.1, men høres for det meste ut som helt grei stereo. Det holder, det. Ekstrastoffet er utsøkt. Et sedvanlig skravlete kommentarspor med Coppola, et alternativt, i overkant sparsomt et med klipperen Walter Murch. Coppola intervjuer komponisten David Shire, mannen bak det jagende, triste pianosoundtracket. Morsomt og informativt. En flott sak fra selve innspillingen av noen nøkkelscener, intervju med Hackman på settet, Coppola dikterer manus, bildemontasje fra location før og nå... Her er mye og de fleste av disse filmstumpene kunne godt ha vært lenger for min del.