Utgivelsen: 
Celebrity (1998)
Moralsk lekse
Woody Allen gjør det han kan best med denne filmen; han gjør narr av sine egne. Til alt overmål i sort-hvitt.
Fotogalleri
Lee (Kenneth Branagh) er en journalist med drømmer om å bli forfatter. På en gjenforeningsfest gripes han av patetisk, men ikke desto mindre alvorlig, midtlivskrise. Han skiller seg og jager etter et liv som en celebrity. Det går bra en stund, han nedlegger vakre skuespillerinner og har seg med noenogtyveåringer. Men det er et liv skapt for og av andre mennesker. I mellomtiden forsøker hans vrakede kone Robin (Judy Davis) å gjøre det beste ut av tilværelsen. Uten å forstå hvorfor eller hvordan, befinner hun seg snart i et forhold med en snill, staut og suksessrik mann, og oppdager at hennes egen stjerne stiger.
Dette er Woody Allen på sitt verste og sitt beste. Han er presis og treffsikker, men han unnslår seg ikke for å moralisere og ironisere på en lett nedlatende måte. Filmatisk er det naturligvis helt perfekt, og han har endog fått med seg Ingmar Bergmans egen magiker når det gjelder lys og skygge; fotograf Sven Nykvist. Om nå bildene egentlig trenger å være så vakre for å fortelle denne historien er en annen sak. Fint skal det være. Allen forlanger også mye av de fleste skuespillerne sine, bortsett fra den mannlige hovedrolleinnehaveren. Ikke bare skal de vrenge sjelene sine foran kamera, men det er også forbudt å være statist. Bildene filmes ofte dype, med mange i rammen på én gang. Legg merke til at alle spiller, alle viser minespill, fakter og – helt sikkert – velinstruert, uhørlig dialog. Til gjengjeld detter tydeligvis skuespillerne over hverandre for i det hele tatt å få være med i en Woody Allen-film. Her fråtset Allen i blant andre Charlize Theron, Leonardo DiCaprio, Winona Ryder og Famke Janssen. Legg dessuten merke til lederen for DiCaprios entourage, mafiosoen i TV-studioet og spåkonen. Det har tydeligvis ikke skadet noens TV-karriere å ha en Allen-film på CV’en.
Men det var det med den mannlige hovedrollen. Jammen tar ikke Woody Allen tak i britisk dramas ledende mann i flere tiår, Kenneth Branagh, en feiret regissør og teaterinstruktør, en mann beryktet for sin umåtelige selvtillit og sitt mot, og lar ham spille Woody Allen. Derfor får vi en Branagh som stotrer, som går i skrukkete klær og som er merkelig usikker – tydeligvis egentlig uten veldig god grunn. Jeg er ikke sikker på om jeg synes dette fungerer så godt. Allen gjorde det samme i Bullets Over Broadway, da han lot høye mørke John Cusack spille sin egen forsagte signaturrolle. På den annen side leverer Branagh varene hele tiden.
Woody Allen er egentlig en smal filmskaper, og han liker det best slik. At han har fått et slikt massivt publikum verden over, skyldes nok at det er langt flere wannabes enn virkelig intellektuelle. Celebrity er som forventet smart og vimsete, uryddig og disiplinert, med roller besatt av mannlige tufser og underskjønne kvinner. Historiens moral er farlig nær banal, men den sørger iallfall for fokus. Anbefales for fans av Woody Allen. Det er en del av oss.
Teknisk
Sort-hvitt er ikke bare en retroeffekt eller en søker etter en enkel måte å leke kunstnerisk på. Det er også en høyst bevisst teknikk for å oppnå klare, skarpe bilder og gode kontraster. Så det er synd at vi her bys på korn, pikselering, kantforsterking og til og med utflytende gråtoner. Det kunne vært verre, men jammen kunne det godt ha vært bedre. Lyden består nesten bare av dialog, men retningsstyringen er slett ikke god. Ingenting ekstrastoff. Slik behandler man ikke en celebrity der jeg bor.
blog comments powered by Disqus